Armored Core VI: Fires of Rubicon

La meg åpne med en liten tilståelse; Jeg har aldri rørt borti denne spillserien med så mye som en selfiestang før. Jeg elsker FromSoftware (og selv om jeg gav Elden Ring 10/10 er faktisk Sekiro: Shadows Die Twice min favoritt - don't @ me), men av en eller annen grunn ble det aldri en romanse mellom meg Armored Core-serien. Nå, derimot - dæven. Vi har hatt en sommerflørt Sandra Lyng Haugen bare kan se langt etter.

Til å begynne med var jeg redd bare det å si spillets tittel høyt skulle resultere i et umiddelbart kviseutbrudd - så nerd er den faktisk. Jeg grep likevel Dualsensen og fyrte opp ARMORED CORE VI: FIRES OF RUBICON (alright, den er faktisk litt badass) og ankom hovedmenyen. Dystre, melankolske og nesten advarende toner av synt ønsket meg forlokkende velkommen, og med et klikk på New Game var vi i gang.

Spillet kastet meg rett i skjærsilden slik som titlene til FromSoftware jo gjør. Noen illsinte robotgreier skulle slaktes, og slaktet - det ble de. Det tok likevel ikke lang tid før det dukket opp en boss som i utgangspunktet virket uovervinnelig. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde følge i den voldelige dansen vår, men det føltes bare vrangt og tungvint å kontrollere denne tinnmannen jeg satt bak spakene på. Det at motstanderen kom i form av et gigantisk skip fullastet med missiler og bananer fra Afrika gjorde det ikke mindre demotiverende. Jaja, det er nok meningen jeg skal dø her, tenkte jeg. Det er liksom oppskriften til studioet at this point. Og døde - det gjorde jeg. «Game over» sa skjermen da. Eh, WHAT?

OK. Gameface. Jeg har tross alt platina-troféet i Sekiro - det der må ha vært en glipp. Dessverre ble den teorien fort knust av forsøk nummer to. Og tre. Og fire samt fem, men så begynte noe å skje. Det ble mer og mer naturlig for meg å utnytte terrenget sammen med min Armored Cores tredimensjonale fleksibilitet for å suse rundt motstanderen - det var ikke bare han som kunne fly, nei! Jeg innså også (riktignok litt sent, kanskje) at jeg tross alt var en drapsmaskin på flere tonn. Hva om jeg tok kampen til ham? Et sverd mot et massivt krigsskip? Gulp.

FromSoftware har klart det igjen. Helt tilbake til Demon's Souls har jeg opplevd dette. Denne følelsen av å ikke forstå meg på en bæsj av hva som er greia - før det plutselig sier klikk - og jeg forstår det. Jeg forstår bæsjen.

Alright, now we're cooking with gas! Første oppdrag er i boks - nu kjör vi! Jeg landet i «Garasjen», hvor du oppholder deg mellom alt av oppdrag i Fires of Rubicon. Jeg snoket bittelitt rundt i menyene, og det var da jeg så det. Jeg kunne designe min egen mech. Altså, ikke bare i forhold til å bytte ut deler og våpen, men virkelig ned til banale detaljer som fargen på det ene neonlyset på maskinens venstre ankel. Jeg kunne MEKKE EN MECH!

Det er helt vilt hvor moro det er å sysle med dette, og du kan banne på at jeg har brukt mange timer i denne modusen. Armored Core gjør det så forbanna engasjerende. Jo mer tid du bruker her, jo mer glede får du av å ta med deg det livsfarlige leketøyet ditt på slagmarken etterpå.

Det er et hav av robotdeler, våpen og oppgraderinger å samle på. Disse kan erverves fra oppdrag, fra spillets butikk - via ressurser du har spart deg opp fra nevnte oppdrag - eller fra ulike utfordringer. I stil med studioets tidligere spill er eksperimentering av ulike «builds» og kombinasjoner alfa og omega, og akk så tilfredsstillende det er. Den mestringsfølelsen du får når du har slått hodet i veggen mot en boss i flere timer, men prøver en ny taktikk og det faktisk fungerer...du finner den ikke noe annet sted enn i spillene til FromSoftware.

Fire timer i garasjen for å realisere min egen våte drøm av en Gundam fikk være nok. For nå. Det var på tide å teste den ut i praksis. Oppdrags-og-mandel-giveren min Walter dukket nok en gang opp som en ansiktsløs stemme og erklærte «I got a job for you, 621» før jeg for tredje gang ble presentert den samme lasteskjermen, nemlig et statisk bilde som ikke ble byttet ut til neste lasteskjerm, heller. Eller den etter. Jeg må si - det er LITT stusselig, altså. Dette er et meget lineært spill hvor du går fra oppdrag til garasjen og tilbake igjen - ferdig. Oppdragene er ikke massive heller, og kan ta alt fra 3 minutter til en liten time. Da må det være lov å forvente mer enn dette hver eneste gang:

Det begynte også å bli veldig repetetivt at jeg aldri fikk se denne «Walter» eller mandlene hans. Den eneste kommunikasjonsmetoden kom i form av et lite anrop og ordene «I got a job for you, 621» - eksklusivt i den rekkefølgen. Igjen og igjen. Faktisk, så er dette en rød tråd gjennom spillet. Altfor, altfor, ALTFOR mye av spillets fortelling blir skildret av det andre spill ville kalt «audio logs». Du blir ringt opp av noen du ikke får se, og de lirer av seg navn på organisasjoner, faksjoner og personer - og begreper og forkortelser som BAWS, BALAM, PCA, RLF, Arquebus Corporation og Dafeng Core Industry som om de var tikkende bomber.

Det er veldig tørt, det er veldig sterilt og det er veldig lite innbydende. Etter å ha gjennomført godt over femten oppdrag satt jeg fremdeles som et spørsmålstegn angående hva i all verden som egentlig foregikk. Eneste grunnen til at jeg har blitt klokere på det nå er fordi FromSoftware var så hyggelige å sende meg et leksikon på nærmere førti sider - FRONT AND BACK (ja, jeg snek inn en Friends-referanse der, og angrer ikke på noe) - som de fleste av spillerne ikke vil ha tilgang til, om de hele tatt er gira på den type hjemmelekse for å forstå hva som foregår. Noen foretrekker kanskje en slik fortelling, og jeg innser at tidligere spill i serien sikkert gjorde det på samme måte og derfor er det «true to the roots», men for meg fungerer det bare ikke som en måte å presentere et narrativ på. Jaja, jeg tjente nettopp nok spenn til å kjøpe en ny laserkanon, so who cares.

For sannheten er at kampene i Armored Core VI er en saftig og mør biff av en opplevelse som får «historien» til å fremstå som noen daffe pommes frites i tilbehør ved siden av, og gjør at det er lett å tilgi presentasjonens svakheter. Å «zippe» rundt med mechen din er nesten berusende. Det går virkelig unna, og når alt du ser er eksplosjoner, raketter og lasere mens du flyr rundt med begge mitraljøsene dine for full sprut selv - da er det godt å være menneske.

Du har altså mange manøvreringsmuligheter, og dette er også noe du kan direkte påvirke ved å stikke hodet innom garasjen. Et fruktfat av ulike typer Armored Cores venter på deg. Du kan gå på to bein, på fire eller på belter som en panservogn. Flere av disse har igjen sine egne underkategorier og unike evner (vår firbeinte venn kan transformere seg til en slags drone med en drastisk økning av flyvetid, for eksempel), men det er viktig å huske på at du kan skreddersy alt av dette selv med ulike deler og oppgraderinger. Du kan mikse og trikse med et godteriland av ulike kombinasjoner når det kommer til hvilke våpen du vil ha og hvor på din Armored Core du vil ha de, og tungen bør ligge rett i munnen når du går full geek-mode med de ulike oppgraderingene. Vil du være en futuristisk middelaldersoldat med skjold og sverd i tandem med noen rakettkastere for moro skyld - eller vil du skape tidenes kuleregn med et maskingevær i begge hendene i tillegg til to ekstra på skuldrene? Det er opp til deg, og før du aner ordet av det vil du druse av sted i hundre og helvete full av selvtillit, til tross for spillets vanskelighetsgrad.

Husk dog alltid at om det likevel skulle bli et nederlag, så kan du alltids ture tilbake til garasjen og leke deg litt. Bare sånn i tilfelle.

Du kan nemlig spille gjennom tidligere oppdrag så mye du vil for å tjene deg opp en grei sum på kontoen til å oppgradere eller endre på Medaboten din. Utnytt treningsmodusen. Slå deg løs i arenaen. Prøv nye ting. Du kan lagre opptil hundreogseksti (!) ulike varianter av din Armored Core, så ikke vær redd for å teste en ny idé. Din Armored Core er din venn. Ta vare på den - så tar den vare på deg. Så lenge du ikke suger balle, selvfølgelig.

Det er ingen samarbeidsmodus i Fires of Rubicon, men det vil være en versusmodus hvor metallbeistene kan denge og daske løs på hverandre så skruene suser. Ordet på gaten er at det skal være snakk om én mot én og tre mot tre. Sistnevnte høres ut som kaos ulikt noe annet, og jeg er klar for det.

De modusene var nemlig ikke tilgjengelig for meg før slipp, så jeg kan ikke uttale meg mer om det annet enn at jeg tror det blir latterlig hektisk - og heftig. Du kan være sikker på at Pilot Jones kommer til å være på plass og maltraktere dere alle med en episk plasmasverdkombo når tiden er inne (red.anm: kan noen vær så snill gruse en i overkant selvsikker Ruben?).

Der har vi det, altså. En Armored Core-jomfrus første hopp i høyet med det som kun kan defineres som høyoktan laken-akrobatikk uten like. Det har vært en vill romanse så langt, med mange oppturer - og noen nedturer.

Fires of Rubicon har definitivt tent en gnist i meg. Per nå er jeg truffet av Amors pil, og hvem vet hva som skjer i fremtiden når flere sider av spillet blir avduket.

Så får vi se da, Armored Core VI - i likhet med Sandra Lyng Haugen - om det blir noe mer enn en sommerflørt.