Army of Two: The Devil's Cartel

I denne fortsettelsen på en serie som har fått blandet mottakelse møter vi igjen Rios og Salem, men det blir et kort gjensyn. For de er nemlig ikke hovedfigurene i Army of Two: The Devil's Cartel. I stedet får vi spille som jyplingene og nykommerne Alpha og Bravo. Etter en rask gjennomgang av de mest grunnleggende kontrollene kjører spillet i gang med brask og bram. Vi befinner oss i Mexico. Først får vi et kjapt tilbakeblikk på en viktig hendelse som skjedde for fem år siden, og så hopper vi tilbake til nåtiden. I nåtiden er historien veldig enkel. Alpha og Bravo er livvakter for politikeren Cordova, som jobber aktivt for å få en slutt på narkokartellene som styrer Mexico med jernhånd.

Cordova blir kidnappet av kartellet og det er opp til Alpha og Bravo å redde ham. Dette gjør de ved å skyte seg gjennom store deler av Mexico og en armé av kriminelle. De får med seg flere hjelpere på veien, men de har en tendens til å dø, helt til de støter på Fiona, som blir et fast tilskudd på laget. De finner Cordova, mister Cordova, flyr i helikopter, styrter i helikopter, kjører bil, får bilen knust av et tog, støter på bosser helt til spillet avsluttes med en vri, som jeg ikke skal avsløre her.

Gangen i spillet følger en relativt enkel og forutsigbar oppskrift: Kom til et område, møt motstand, sikre området, gå videre. Sånn er omtrent hele spillet. Poenget er å skyte ting, helst sammen med en annen person. Det funker for så vidt det. Army of Two-serien har aldri vært spesielt historiedrevet, det er action som står i fokus. Army of Two- spillene er som en Expendables- film. Det er eksplosiv moro med et minimum av narrativ for knytte actionsekvensene sammen til noe som kan oppfattes som en helhetlig fortelling, hvis man myser og legger godviljen til. Jeg er den typen person som legger godviljen til, og lider meg tålmodig gjennom halvinspirerte replikker til jeg igjen kan sprenge og skyte ting. Det sprenges og skytes til den store gullmedaljen når jeg og Player 2 sitter med hver vår kontroller og gliser som to drittunger låst inne i en godteributikk.

Det er under en av disse sekvensene at jeg plutselig innser noe. Når jeg kaster granater og fyrer løs med hagla skjer det noe magisk, ja nesten vakkert! Utviklerne har valgt å inkludere en liten greie i spillmekanikken, en liten detalj som øker nivået på spillet med ett par hakk. Jeg velger å kalle det Red Faction-faktoren. Den beskriver ødeleggelsesgraden til objektene og omgivelsene i et spill. I Army of Two: The Devil's Cartel er den ganske høy, sammenlignet med en del andre spill som for eksempel Gears of War og Call of Duty. Ting blir faktisk ødelagt når de pepres med kuler, og de sprenges i fillebiter når en granat går av, eller jeg får en bensintank til å eksplodere (i Mexico er det tydeligvis bensintanker og eksplosive tønner overalt). Etter at vi har bekreftet at, jo, kassene de andre gjemmer seg bak kvernes til pinneved av kulestormen vår, bruker vi de neste førti minuttene (og all ammoen vår) på å ødelegge og sprenge alt vi kommer over. Kasser, biler, parasoller, potteplanter, salgsboder, gatelys og søppeldunker. Alt får smake vår vrede. Og glisene blir bredere og bredere.

Det er like før trynet mitt revner når jeg samler opp nok kills til å utløse Overkill-modusen. Alt får en oransje glød og går i sakte film. Jeg tar ikke skade, men deler ekstra massive superskade til mine fiender. Kulene eksploderer ut av løpet i et hav av flammer, og river både kropper og skjulesteder i fillebiter. Det minner veldig mye om Barrage-modusen fra Stranglehold, kanskje ett av tidenes morsomste spill. På et tidspunkt er kulestormen så episk at jeg ser fyrverkeri! Nei, vent. Det ER faktisk fyrverkeri. Vi er på en markedsplass hvor noen av bodene selger raketter og stjerneskudd, og de kulene som havner på avveie antenner fyrverkeriet. Åh, EA! Jeg kan ikke annet enn å le.

Dessverre er det kun samarbeidet, Red Faction-faktoren og Overkill-modusen Devil's Cartel har gående for seg. Historien er tynn, hovedfigurene er forglemmelige, det visuelle er helt greit, ansiktsanimasjonen er det noe rart med og skuespillet er ikke helt på topp. EA tror tydeligvis at et narkokartell er en familiebedrift og at trillinger og firlinger forekommer ofte i Mexico. Med andre ord, skurkene er helt like og ganske kjipe. Det eneste unntaket er hovedskurkene, hvorav den ene er så kul at han gå sakte vekk fra eksplosjoner uten å bry seg. Den andre er mystisk og maskert, med superhemmelig identitet som man naturligvis gjetter ganske fort.

Av en eller annen grunn har de valgt å fjerne mange av samarbeidsmulighetene man fant i de andre spillene. Man kan ikke lenger late som man overgir seg og så få Player 2 til å skyte dem mens man skriker "Surprise, C#$%face!" av full hals. Man kan ikke snikskyte synkront. Man kan ikke ta folk som gisler, eller bruke dem som menneskelige skjold. Man kan ikke gi hverandre high-fives. Aggro har ikke like mye å si i dette spillet, noe som gjør at mye av taktikken i spillet har forsvunnet. I stedet har de lagt til en ny og fancy blå-oransje HUD (blå-oransje er standard fargekombinasjon i alle actionfilmer), og et "løp i dekning"-system, som minner mye om det man finner i Gears of War. Det fungerer ganske greit, når det fungerer, men du må forvente å bli drept av snikskyttere både en og to ganger fordi figuren din nekter å sette seg ned. Når man spiller alene kan den kunstige intelligensen få spillet til å glitche, slik at man må begynne på nytt.

Til tross for dette ble jeg underholdt, jeg hadde det gøy. Det er som å se på filmer som Die Hard, The Expendables og G.I Joe: Det er ikke nyskapende, det er ikke "bra", men det er pokker så morsomt! Spillet nytes best sammen med andre.