Arthur and the Minimoys

Luc Besson er en ganske kul kar. Eller... ja, han var en ganske kul kar. Etter å ha regissert Nikita lagde han Leon, hvor inntektene finansierte hans drømmeprosjekt, Det femte elementet. Tre heftige filmer som jeg setter veldig høyt. Men siden gikk det bare nedover. The Messenger: The Story of Joan of Arc var et stykke dårlig arbeid, på lik linje med The Transporter, Taxi-filmene og Jet Li-fadesen Kiss of the Dragon.

Besson gikk fra å være en superb kvalitetsregissør til en meget dårlig produsent og har fortsatt ikke funnet veien tilbake. Arthur and the Minimoys er en enkel men hysterisk og artig barnefilm om en liten søt gutt (med for store tenner) som forvandles til et skogstroll i miniformat. Spillet har vært under utvikling like lenge som filmen og en satsing som utgiveren Atari (og Besson) har stor tro på. Faktumet er at det allerede finnes kontrakt på to filmer til om Arthur, og ytterligere to spill.

For min del hadde de kunnet avslutte fortsettelsen om den nesten litt motbydende fortellingen om Arthur. Designet er tafatt, filmens manus er tynt og det hele føles bare ut som et eneste stort penge-jippo der Pixars A Bug's Life blandes med Ringenes Herre for å fremkalle størst mulig kling i kassen.

Arthur and the Minimoys (spillet) er et ganske ordinært plattformsspill. Historien begynner med en ytterst merkelig introsekvens som forestiller stygge stillbilder der vi får vite at Arthurs mormor holder på å bli kastet ut fra sitt eget hus, og at kjappe penger (i bøtter og spann) er den eneste redningen. Arthur forvandles til et skikkelig skogstroll med høyt hårfeste og alt for spiss nese for på denne måten kunne finne sin morfars skatt gjemt i tregården bak mormors hus.

Det spillmessig beveger seg rundt kontrollen av Arthur (duh!) og hans to venner Selenia og Bétamèche (franske rules, eller?). Gjennom å bytte mellom disse tre skal man løse en haug med puzzler som hindrer Arthur fra og nå den mystiske skatten. I hans vei står en hel armé av dumme insekter. Puzzlene blir fort ensformige ettersom de alle handler om å lete etter en knapp/dør eller steiner for å bygge en totemspåle. For å skape litt variasjon har utvikleren kastet inn en del slagsmål, litt flyging og et par ganske artige racingmomenter hvor man konkurrerer mot samme overdimensjonerte insekter som man ellers må passe seg for.

Arthur, Selenia og Bétamèche har alle tre ulike ferdigheter og akkurat som for eksempel Shrek 2 må man hele tiden skifte mellom de for å løse de puzzlene man støter på. Arthur er akrobaten i gruppen, han kan klatre som en gud, svinge seg mellom plattformene og gå armgang langs smale klippekanter.

Selenia er gruppens våpenekspert og bærer på ett sverd som hun kan kappe seg igjennom diverse hindre med, mens Bétamèche egentlig ikke kan noen ting men er såpass liten at han kan ta seg frem til steder de andre ikke kommer til. I det store og det hele er Arthur and the Minimoys et veldig tradisjonelt lisensspill av plattformstyper på samme måte som Shrek 2, Ice Age 2 eller Madagascar. Det føles dog at utvikleren har sett en god del etter Ubisofts Prince of Persia-spill ettersom visse ting bare kan unnvikes gjennom å bruke Arthurs halsbrytende akrobatikk.

Men mens det spillmessige ikke overbeviser oss noe særlig, så er de audiovisuelle kvalitetene desto bedre. Arthur and the Minimoys ser nemlig veldig bra ut med flotte karaktermodeller, god lyssetting, store miljøer og godkjent texturarbeid. Selv lydbildene imponerer med klart godkjente stemmer (selv om den engelske aksenten fort blir litt strevsom i lengden) og mye atmosfærisk musikk.