Redaksjonens lørdagshjørne: Uke 37, 2021

Helt siden jeg var en liten snørrunge, har Metroid-serien vært noe av det mest fascinerende jeg visste om. Det fantes ingen andre spill som fungerte på samme vis. En sidescrollende action-plattformer fulladet med hemmeligheter og kule oppgraderinger. Massevis av utforsking, tegning av kart og surring fram og tilbake på jakt etter den rette veien videre.

For meg står Super Metroid fremdeles støtt som et fundament i spillhistorien. Det var langt forut sin tid, og er like bra i dag som det var i 1994. Mange spill har siden forsøkt å kopiere formelen uten å få det til i samme grad. Kanskje fram til Konami forandret på oppskriften til sitt Castlevania?

Castlevania: Symphony of the Night raste inn på markedet i 1997, og blir stadig nevnt som noe av det beste som noen gang har blitt laget. Jeg fikk aldri spilt det selv den gangen, men ble alvorlig forelsket i fabelaktige Aria of Sorrow på GameBoy Advance. Siden den gang har jeg fått spilt de fleste spillene i serien, med ett alvorlig unntak...

Omsider, 14 år senere, har jeg endelig fått rotet meg til å gi Symphony of the Night en runde. Jeg kunne virkelig ønske at jeg hadde spilt dette da det opprinnelig kom ut. Det er ikke like enkelt å sette pris på alle de nyskapende greiene som vi alle har blitt bortskjemte med i en årrekke i etterkant.

Misforstå meg rett, dette er slettes ikke et dårlig spill, tvert i mot. Likevel så er det noe litt slurvete og løst over designet. Der Super Metroid er nøye planlagt og gjennomtenkt, virker "Symphony" en smule mer tilfeldig sammensatt. Dette bidrar riktignok til at spillet blir svært åpent, og sånn sett er det mye utforsking og kos. Jeg setter også enorm pris på alle de grafiske detaljene som finnes i nesten hvert eneste rom. Musikken er helt ok, der noen spor er ganske ålreite, men langt unna nivået Michiru Yamane la seg på i senere titler synes jeg.

Jeg respekterer hva dette spillet fikk til. Det står fremdeles som et monument i spillhistorien, og dets enorme påvirkning på senere titler skal man slettes ikke kimse av. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor dette spillet er så høyt verdsatt rundt om i verden, men jeg mener helt oppriktig at det finnes langt bedre Castlevania-spill.

Det er deilig å endelig kunne stryke Symphony of the Night fra listen over spill jeg er nødt til å få unna før jeg legger meg i trepenalet, og i etterpåklokskapens navn skulle jeg ha spilt dette for lenge, lenge siden. På mange måter ble dette kanskje en brillefin oppvarming til Metroid Dread som dukker opp om noen få uker. En ny Metroid-tittel jeg hadde gitt opp å glede meg til for halvannet tiår siden.

I mellomtiden skal jeg forsøke å stryke flere gamle slagere fra lista mi. Super Mario RPG, Earthbound og Donkey Kong Country 2 er blant potensielle perler jeg enda ikke har fått rotet meg til å gi et ordentlig forsøk. Kanskje finner jeg tid utover høsten, men kjenner jeg meg selv rett kommer de fremdeles til å være like uspilte i hylla mi ved neste korsvei.

Har du noen uspilte klassikere på lista di?