Assassin's Creed Chronicles: India

Assassin's Creed-serien har gjennom årene forflyttet seg rundt omkring i verden, og noen vil kanskje si at kvaliteten også har vært i øst og vest. I Chronicles-spillene befinner vi oss i øst, i hvert fall med tanke på verdenskartet. I det første spillet fulgte vi Shao Juns jakt etter hevn i hjemlander Kina, og i det avsluttende spillet i trilogien går turen Russland. Først skal vi imidlertid innom India og omegn i midten av det 19. århundre, i det nettopp lanserte midterste spillet i serien. Denne gangen inntar vi rollen som snikmorderen Arbaaz Mir, som i ekte Disney-stil er forelsket i en prinsesse. Hun deler følelsene, men den eneste måten for ham å besøke henne på, er i hemmelighet uten at vaktene ved palasset oppdager det. Utover dette kretser historien rundt jakten på en stjålen diamant, den mest verdifulle i verden, men vi skal selvsagt ikke røpe noe mer om den konkrete handlingen.

Assassin's Creed Chronicles: India er et såkalt 2,5D-spill, altså et 2D-spill som blander inn tredimensjonale elementer. I utgangspunktet beveger du deg sidelengs, men spillverdenen har flere lag i dybden der man kan skjule seg fra vakter og andre trusler. Synsfeltet til vaktene er nemlig ikke større enn en avgrenset 2D-flate, noe som gir rom for å snike deg rundt i skyggene forholdsvis enkelt.

Visuelt er spillet ikke prangende, men har heller noen interessante animasjonseffekter som minner om penselstrøk. Bakgrunnen er også utført i en pittoresk stil som gir en følelse av å bevege seg rundt i et maleri. Om dette er kunst du vil ha på veggen er imidlertid et annet spørsmål. Personlig synes jeg det visuelle uttrykket i China-spillet var mer spennende, men akkurat dét er jo en smakssak. Hele spillet er badet i lys fra en varm sol som er iferd med å gå ned. Det ser ganske flott ut, men det visuelle mangler likevel det lille ekstra for å virkelig gi deg følelsen av å ha blitt transportert til India på 1800-tallet. Når det er sagt gjør mellomsekvensene med stillestående illustrasjoner en god jobb med å formidle historien.

Samtidig er ikke selve historien særlig inspirert, men heller en unnskyldning for å plassere spilleren i ulike scenarier. Konflikten mellom Sikhriket og British East India Company danner bakgrunnen for historien, men potensialet til dette spennende bakteppet blir ikke utnyttet i særlig stor grad. På ett av brettene, som tar deg til et slag i Afghanistan, kommer likevel konseptet til sin rett. Der får man et bedre inntrykk av å være den tredjepart i en stor konflikt, men dessverre gir ikke resten av spillet det samme inntrykket. Stemmeskuespillet er på tilsvarende vis ikke håpløst, men heller ikke glimrende. Personene man møter er ikke så opptatt av å formidle viktigheten av hendelsene man blir vitne til, og skal man fordype seg i historiegrunnlaget blir man nødt til å samle inn skriftrullene som er gjemt rundt omkring på brettene.

OK, så historien er ikke allverden, men hva med gameplay? Vel, Assassin's Creed Chronicles: India er primært er snikespill, blandet med endel plattformsekvenser. I begynnelsen har du begrenset med ferdigheter og utstyr tilgjengelig, men gradvis låser du opp flere hjelpemidler. På denne måten kan man stadig prøve ut nye strategier. Spillet oppfordrer deg imidlertid til å holde deg ute av syne, og klare hvert brett usett. Det gir mest poeng. Du kan naturligvis gå direkte til angrep på fiendene, men dette er krevende å komme heldig ut av. Kampsystemet er vanskelig å mestre, og du blir raskt straffet for å ha forlatt skyggene. Skal du sikre deg den beste rangeringen for hvert brett, "Shadow Gold", tør jeg faktisk å påstå at sniking er den eneste muligheten. Høye rangeringer er det dessuten mye å tjene på, da det er dette som legger grunnlagt for hvor fort du kan skaffe deg nye egenskaper, utstyr og spesialangrep.

Holder du deg til sniking er det også mange flere muligheter med tanke på taktikk og strategi. Såfremt du har skaffet deg dem, kan du eksempelvis bruke røykbomber, eller kanskje du skal krabbe gjennom et vindu og lokke til deg vaktene med fløyten din, slik at hovedinngangen forlates ubevoktet? Alternativt kan du være en nådeløs snikmorder som lever opp til tittelen sin, og ta alle vaktene av dage i tur og orden. Man kan eksempelvis klarte i taket, og kaste seg over en intetanende fiende for et nådestøt med den skjulte kniven

Det grunnleggende snikegamplayet fungerer tilfredsstillende, men det er når spillet utfordrer deg litt ekstra Assassin's Creed Chronicles: India er på sitt beste. Noen ganger skal du forfølge en person uten å bli oppdaget, eller flykte fra en bygning før den kollapser. I slike situasjoner er det ikke rom for feil, og resultatet er at man lener seg fremover og lar seg rive med i større grad enn eller. Dessverre kan disse sekvensene telles på én hånd.

Hvert nivå har ellers en valgfri oppgave du kan løse, som for eksempel å stjele juveler ut av lommene til vaktene. Igjen må man ta et valg: Skal du prøve å stjele dem usett uten å drepe noen, eller velger du å ta dem ut først for å gjøre oppgaven enklere? Begge er legitime metoder, men har du tålmodigheten er den rolige fremgangsmåten mest givende, både i form av poengene du mottar, og din egen stolthet. Å ta seg litt god tid er det også rom for, ettersom Assassin's Creed Chronicles: India kun varer i ca. seks timer hvis man raser gjennom. Vanskelighetsgraden er også forholdsvis beskjeden, men mindre man går for det aller øverste nivået.

I dagene etter at jeg hadde fullført Assassins Creed Chronicles: India tok jeg meg selv i å dagdrømme om alternative måter å løse du ulike situasjonene på. Samtidig hindret den kjedelige historien og det uinteressante spilluniverset meg i å fyre opp spillet på nytt. Det sier sitt om både de mest positive og mest negative sidene ved spillet. Hvis du elsker stealth-spill er dette utvilsomt noe for deg, og rådet mitt er enkelt: Ta deg god tid med den første gjennomspillingen mens du fortsatt holder på. Hvis du hater stealth-spill kan du fint styre unna i det hele tatt.