Assassin's Creed IV: Black Flag

Uansett om du er en hardbarka tilhenger av Ubisofts hyllede spillserie eller ikke, så kan du ikke nekte for at det har manglet litt innovasjon i de to siste utgivelsene. For min del har historien om Desmond og snikmorderlauget likevel fått mer enn godkjent på grunn av variasjon, og her skuffer heller ikke Assassin's Creed IV: Black Flag.

Vi forlot stakkars Desmond Miles etter dramatiske hendelser i Assassin's Creed III, og det har vært knyttet stor undring til hvordan serien skal drives videre i nåtiden. Det har jeg ikke tenkt til å røpe. Selv om dette blir klart ganske tidlig i spillets gang, satte jeg såpass stor pris på Ubisofts løsning at jeg vil la deg oppleve dette på egen hånd. Poenget er at historien drives videre på en snedig måte som jeg mener er sunn for serien som helhet, og ikke minst underholdende for akkurat Assassin's Creed IV: Black Flag.

Det er kanskje også verdt å nevne at anmeldelsen er basert på både dagens konsollgenerasjon og den neste. Det stemmer. Jeg har runna spillet to (!) ganger for deg - først på Playstation 4 og deretter på Xbox 360. Man skulle kanskje tro at karakteren kunne blitt høyere hvis jeg hadde spilt den beste versjonen til slutt, men jeg kan konkludere med at spillopplevelsen er stort sett den samme på begge generasjonene.

Jada, det finnes selvfølgelig forskjell på de to versjonene, men ingen av disse ulikhetene påvirker historie, innhold eller gameplay. Det er bare teknisk, så slapp helt av.

Introduksjonen av sjøslag og overdimensjonerte fiskeskøyter var en stor suksess i Assassin's Creed III, og videreføringen av dette iblandet god, gammeldags piratvirksomhet var slett ingen dum idé. Glem kaptein Jack Sparrow, glem kaptein Sabeltann og glem kaptein Sortebill fra femtenhundreogfjorten. Underholdningsbransjens kuleste sjørøver heter Edward Kenway og kommer fra Swansea i eksotiske Wales.

Før jeg går videre er det på sin plass å presisere at Edward er milevis unna å være en kul fyr, men det er i hvert fall moro å spille med hans egenskaper, våpen og verktøy. For uten alt dette er han dessverre en skikkelig kjip type. Det eneste som teller er å tjene penger, og forsøkene på vitser og glimt i øyet drukner i stereotypiske machokommentarer av middels sort. Det kan være vanskelig å tro meg ettersom jeg har tilbragt over 40 timer i hans selskap, men så er det heller ikke karakterutvikling som har gitt meg størst glede i Assassin's Creed-serien.

Edward Kenway starter som en go-getter med fokus på å bygge kapital til seg og sin hjemmeværende hustru. Han nyter piratlivets fred (høhø) og fornøyelighet i Karibien helt til han støter på en fyr fra snikmorderordenen. Derfra går det slag i slag, og underveis skal vi få seile (noen) av de syv hav, plyndre engelske og spanske skip, oppleve den stikkende følelsen som hører til ved mytteri og selvfølgelig få løpe og klatre i alt fra palmetrær til kirkespir.

De av dere som er vant til å kontrollere seriens mange hovedpersoner vil ikke støte på noen store overraskelser her heller. Animasjonene er myke og flytende, og det er fortsatt like gøy å løpe fritt rundt over hustakene. Heldigvis har Ubisoft endelig fått hele våpenutvalget inn på digitalpaden, og man kan fritt velge hva man vil bruke mot fienden uten å stoppe kampen eller sitte gjennom en lasteskjerm.

Det er generelt sett langt færre lasteskjermer i hele opplevelsen. Nå snakker jeg selvfølgelig om dagens konsollgenerasjon. Jeg la ned 15 timer i Assassin's Creed III før jeg startet på Black Flag, og forskjellen er markant. De lasteskjermene som dukker opp føles dessuten kortere enn i forgjengeren, uten at jeg kan slå fast dette med konkrete tall.

Videre føles områdene enorme. Fra havnen ser for eksempel Kingston og omegn ut som en monumental lekeplass. Store, grønne fjell rager i bakkant av byen, og jeg fristes til å løpe rett forbi skjenkesteder og gledespiker i håp om å kunne bestige en av fjelltoppene. Dessverre er det bare kulisser som jeg ikke kan nå. Vakre kulisser riktig nok, men fortsatt ikke noe mer enn det. Skuffende.

Det er også nok å ta tak i når det kommer til haltende bildeoppdatering, flimrende skygger, teksturer (hele figurer) som lastes inn i seneste laget og vegetasjon som ser livløst og flatt ut. Når jeg sniker meg gjennom buskaset som Ubisoft kaller Stealth zones, savner jeg bevegelse i bladene. Hele dette avsnittet er for så vidt tiltenkt Xbox 360. På Playstation 4, og jeg tar en råsjans på å inkludere PC her, er ikke disse punktene verdt å nevne engang. Sniking i tettgrodde områder er faktisk så kult på next gen at jeg tilbragte like mye tid under et teppe blader som på hustakene hver gang jeg var på land.

Helhetsinntrykket er likevel positivt - selv på nåværende konsollgenerasjon. Valget av Karibien var et godt et sådan. De grønne øyene og det blå havet er vakkert. Det er lett å drømme seg bort bak roret på skuta Jackdaw. Og godt er det, for det er her du kommer til å tilbringe mye av tiden din i Assassin's Creed IV: Black Flag. Det er jo dette som er sjørøverlivet. Jeg har senket flere skip enn all verdens stormer, plyndret flere landsbyer enn vikingene og jeg har dykket blant nok haier til å gjøre selveste Jacques Cousteau sjalu (fred over hans minne). Uansett hvor du seiler med Jackdaw dukker det alltid opp noe å gjøre. Ressurser og skipbrudne ligger tydeligvis strødd i Karibien, og det er en nedgravd skatt eller lignende på enhver øy.

Jeg nevner dykking som om det skulle vært en selvfølge i ethvert Assassin's Creed-spill. Hvis du liker designet over havoverflaten vil du neppe bli skuffet av hvordan det ser ut på havbunnen. Nå har jeg vanskelig for å like svømming i et hvilket som helst spill, men undervannskontrollen spiller litt andrefiolin i så vakre omgivelser. Det er bare friheten bak roret på Jackdaw som gir meg motivasjon til å søke mot overflaten igjen (de sultne haiene gjør også sin del av jobben).

Det er bare litt synd at det tar så lang tid før man faktisk får denne skuta til odel og eie. Ok, så tar det ikke så fryktelig lang tid, men du er nødt til å tråkle deg gjennom det samme opplegget som i tidligere spill. Først skal du lære kontrollene på enklest mulig måte, så skal lære deg å følge etter noen, lytte til samtalen deres før du likviderer en eller flere med tilknytning til den «slemme» tempelridderordenen. Jeg har gjort dette tusen ganger før, og hadde satt pris på å få seile av gårde eller i det minste noen nye tolkninger av disse avlyttingsoppdragene.

Og dette er kanskje sakens kjerne. Mange av dagens store spillserier får kritikk for at de utvikler seg for lite. At de tar akkurat store nok steg til at vi fortsatt blir med videre på turen. Jeg synes Ubisoft la til nok nyheter i Assassin's Creed III, og jeg synes de gjør det samme igjen med Assassin's Creed IV: Black Flag. Hvis du derimot har vært lei et par år, er det neppe noe i årets utgivelse som vil få deg til å skifte mening (med mindre du elsker Pirates of the Caribbean og alt annet med pirattema).

Men hvis du altså har en forkjærlighet for sjørøvere og den typen tematikk, så vil ikke Black Flag skuffe. I tillegg til de vakre omgivelsene er lydsporet med på å underbygge stemningen. Det kan være alt fra den svært fengende temamusikken til hvordan mannskapet jubler hver gang du kommer ombord i skuta. Stemmeskuespillet er stort sett preget av britiske stemmer, og det er godt levert. Samtalene du skal avlytte har derimot en tendens til å bli litt stakkato, og det førte til at jeg sluttet å lytte. Videre er Assassin's Creed IV: Black Flag krydret med lyder du har hørt i mange andre Ubisoft-spill, men de er såpass sterkt forbundet med en spesifikk oppgave at det funker.

I tillegg til alt du kan beskjeftige deg med i enspilleren har Ubisoft tatt flerspilleren et skritt eller to videre. Her finner du alt fra samarbeidsoppdrag for opptil fire spillere og capture the flag, til deathmatch med sniking blant folkemengder mens du nervøst ser deg over skulderen etter fiender (kanskje verdt å nevne at jeg knuste game director'n i sistnevnte modus? Ja, det bør være innafor.). Ubisoft er dessuten veldig stolte over å gi spillerne mulighet til å designe sine egne moduser, og når folk får godt verktøy å jobbe med kan det skje mye positivt. Vi har sett mange eksempler på hva brukerskapte brett kan by på andre spill tidligere.

Uansett er det vanskelig å bli engasjert i slike flerspillere. De kommer liksom i andre rekke i spill som Uncharted 3: Drake's Deception, Tomb Raider, The Last of Us og nå Assassin's Creed IV: Black Flag. Jeg vil aller helst være alene på havet. Bare meg, Kenway, mannskapet og piratflagget. Det er her appellen ligger, og det er dette som gjør at jeg kommer til å kaste anker på nytt når Playstation 4 slippes på markedet.

Hvis karaktersetting var en matteoppgave hvor regnestykket besto i å plusse sammen mengden innhold, ville Assassin's Creed IV: Black Flag fått maksimal uttelling. Her finner du nok innhold til å fylle minst 40 timer, men da må du også tåle å gjøre mye av det samme om igjen. Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet flere ganger i løpet av denne prosessen: Er dette det beste Assassin's Creed-spillet i serien? Jeg har dessverre ikke noe godt svar. Det er det peneste og mest underholdende spillet, og det har også tatt et par skritt utenfor det mange nok føler er kjernen i serien. På godt og vondt. Historien er fortsatt god, stemmeskuespillet er bedre enn noen gang og designet er tvers gjennom nydelig. Dessverre blir det for mye tråkking av gamle stier og resirkulering av oppdrag til at jeg blir blåst ut av sofaen, men Assassin's Creed IV: Black Flag er likevel en fullverdig oppfølger. Ubisoft skuffer ikke.