Takket være mindre imponerende planlegging ble Gamescom-testingen vår av Assassin's Creed: Unity gjennomført i bakvendt rekkefølge. Vi startet med å spille selv, mens vi testet ut spillets største nyvinning, før vi gikk videre til å bli tilskuere da vi fikk høre om måten Unity tar med serien tilbake til røttene på. Det startet altså med en co-op-økt styrt av undertegnende, etterfulgt av en titt på singleplayer-delen sammen med utviklerne. Motsatt rekkefølge av det Ubisoft hadde sett for seg på planleggingsmøtet, men vi tar det vi kan få.
For å gjøre dette ekstra forvirrende tar vi det i motsatt kronologisk rekkefølge av det som skjedde, altså i den rekkefølgen som egentlig er naturlig. Det motsatte av det motsatte er jo det vanlige det, for å sitere en viss visesanger. Sammen med kreativ leder Alexandre Amancio, som gikk på krykker på grunn av et ankelbrudd han hadde pådratt seg dagen før (som et resultat av jet-lag og ikke en fuktig oppvarmingsfest, hevdet han selv) fikk vi se enspilleren i Unity i levende live. Amancio understreker at de har sett mot de første Assassin's Creed-spillene for å hente inspirasjon, da teamet følte at serien mistet litt retningen med Assassin's Creed III og (det likevel herlige) Assassin's Creed IV: Black Flag. Derfor er Unity det nærmeste man kommer en ny start for serien, og spillet vil derfor være et fint sted å begynne for de som har sløyfet Assassin's Creed frem til nå. Det er i det minste håpet til Ubisoft.
Som vi fikk vite allerede under E3 har de satset på små, men til gjengjeld mange, forbedringer. Forbedret stealth-kryping, enklere pakour-manøvre og klarting langs vegger og tak, mer dynamiske og smartere fiender samt alternative ruter i hopetall. I tillegg kommer dessuten et par større, men likevel velkomne, endringer.
Å tyvlytte på samtaler for eksempel, er fortsatt en del av spillet. Strukturen er imidlertid endret, slik at oppdraget ikke mislykkes hvis du ikke kommer nærme nok til å høre hva som blir sagt. I stedet må du finne løsningen på andre måter, og ofte er det lagt opp slik at samtalene du lytter til først og fremst gir deg kule hint om alternative (dårlig bevoktede) ruter du kan velge, for å takle oppdraget på en mer smertefri måte. Tyvlyttingen kan også benyttes utenfor oppdragene, for eksempel for å avdekke snarveier eller «assassination targets».
Verden er i det hele tatt mer levende og engasjerende enn før, og i tillegg kommer dypere tilpassingsmuligheter av spillfiguren din. Det er bokstavelig talt hundrevis av antrekk å velge mellom, slik at figuren din skal bli din egen. Mange av våpnene har dessuten unike egenskaper, som gir deg fordeler utfra hvilken spillestil du har. Noe av utstyret passer best til stealth, mens noe av utstyret er beregnet på sverdkamper. Og det beste av alt, man kan bytte mellom forskjellig utstyr når som helst, for å tilpasse seg enhver situasjon.
Testingen gikk videre til den mye omtalte co-op-modusen. Det vil si, testingen begynte egentlig nå, ettersom det var nå vi fikk kontrolleren i våre egne hender. På menyen stod Heist-modusen, som har mange fellestrekk med katakombene i Assassin's Creed II. Sammen med partnerne dine skal du infiltrere et godt bevoktet område, stjele det som er av verdistaker og komme det unna. Områdene har naturligvis mange alternative ruter å velge mellom, som oppfordrer til samarbeid. Hvis man jobber sammen kan man kvitte seg med vaktene effektivt og (ideelt sett) lydløst, som en gjeng med profesjonelle snikmordere. Man kan også ta ibruk andre teknikker, som for eksempel å bruke én av spillerne som en «decoy» som distraherer vaktene. Dette kan fort være en god taktikk ettersom det er krevende å unngå å bli oppdaget. Som regel blir minst én det, og da forvandles raskt snikingen til et blodbad. Det er gøy å slåss litt, men vi frykter at det kan bli litt mye av det med mindre man spiller sammen med venner og har svært god kommunikasjon underveis.
Vi skal ikke påstå at alt gikk på skinner under testingen, det ville nok medspillerne våre protestert på, men vi hadde det morsomt gjennom hele økten. Det var en større og friere test sammenlignet med den på E3, men vi frykter likevel at dette kan være alt spillet har å by på.
Paris er mektig vakker, men hverken co-op-spillingen eller den raffinerte Assassin's Creed-enspilleren føles banebrytende på noen måte. Mens Black Flag bød på noe nytt gjennom seiling og utforskning holder Unity seg på det gamle og trygge. Gode nyheter for de som digger serien slik den har vært, men mindre gode nyheter for de som verker etter noe nytt. For vår del er det litt for lite her som skiller seg ut fra de tidligere kapitlene, selv om det er penere enn noensinne. Når det er sagt kan det tenkes at det ferdige spillet skjuler noen skatter som ikke har vist seg frem enda.