Assassin's Creed Valhalla: Dawn of Ragnarök-anmeldelse

Jeg likte personlig Assassin's Creed Valhalla veldig godt, selv om jeg anerkjenner at spillet er laget på en ganske oppbrukt oppskrift nå, og de siste årene har selv også jeg blitt litt lei av de enorme kartene fylt til randen med intetsigende spørsmålstegn.

Dog mente jeg, og jeg mener det fortsatt, at originalspillet er solid og består av en fin historie, fornuftig sammensatte karakterer og til tider tilfredsstillende kampsystem. Det er et ganske bra spill, og er absolutt bedre enn så mange andre spill med liknende struktur.

Men selv om jeg likte hovedspillet godt, så følte jeg absolutt ingen trang til å hoppe tilbake i spillet for å oppleve mer ekstrainnhold. Selv om utvidelsene har tatt Eivor til både Irland og Frankrike har det vært tydelig at Ubisofts egentlige ønske bare har vært å tilføye mer innhold, flere spørsmålstegn, flere timers spill innenfor den samme mekaniske og strukturelle rammen.

Og ta ikke feil; selv om den nyeste utvidelsen Dawn of Ragnarök er mye lengre, og eksisterer utenfor Season Passet du kanskje allerede har betalt for, så er det akkurat det samme. Ikke la deg lure av de mer fantastiske omgivelsene i Valhallas fantasiparallellverden, som du også utforsker mye i hovedspillet.

Du befinner deg i Svarfenheim, dvergenes domene, og du er igjen Havi (eller bare Loke). Det er igjen små ekko som for den mer lore-interesserte spilleren danner et mer fullstendig bilde av Isu-sivilisasjonens fall, men mer spesifikt er dette historien om hvordan Baldur blir kidnappet av Sutur, og hvordan du som Havi må redde ham. Helhetlig sett er dette en langt mer rett-frem-historie enn Asgard-historien i hovedspillet, og hvis du regner med en slags narrativ nøkkel for å låse opp hele historien, så er det ikke her du får den.

Rent narrativt beholder imidlertid Valhalla de samme sentrale styrkene som hovedspillet, og karakterene er stort sett ganske solide. De nye tilskuddene, som Sultur, samt hans kone og barn, er alle mer fasetterte enn man umiddelbart skulle tro, og det er faktisk noen ganske kule dialogutvekslinger en gang i blant. Dessuten er Svarfenheim ganske interessant, siden det huser både dverger og kjemper som på en måte må dele dette hjørnet av den norrøn mytologiske oververdenen.

Videre er det ingen reelle begrensninger på ideene designerne kan implementere, og det betyr at Svarfenheim, og utvidelsen Dawn of Ragnarök generelt, er ganske fin å se på med mye farger, visuell variasjon og oppfinnsomhet. Det er litt som Peter Jacksons Hobbiten ved at kontrasten er skrudd opp for at fargene "popper" mer - det er også nærmest det eneste positive jeg kan si om Hobbiten.

Og det er stort sett her all min ros til denne utvidelsen stopper også, for Ragnarök er den tredje store utvidelsen til Valhalla, som igjen gjenbruker den samme strukturen, mekanikken og ideene, og de velger i tillegg å introdusere denne utenfor spillets etablerte Season Pass til en høy pris. Det du får er bare spørsmålstegn. Spørsmålstegn som enten er en skatt, en elitefiende du kan beseire eller en bestemt type samleobjekt. Kanskje det bare er jeg som begynner å bli lei, men når det ikke er noe konkret hook, som gigantiske robotdinosaurer som er underholdende å kjempe mot, eller virkelig tilfredsstillende parkour eller en annen kul måte å komme seg fra A til B på, så blir det bare en endeløs sjekkliste forkledd som spennende innhold.

Historien er simpel, men fin, og byr på ganske solide karakterer. Verdenen har hatt godt av en litt bredere fargepalett, og den nye Hugr-Rip-mekanikken som lar deg stjele evner fra fiender kan gi litt mer frihet, men til syvende og sist er dette mer av det samme, og her velger jeg spesifikt ikke å si "mer av det gode", for den unnskyldningen er bare vanskelig å servere når Ubisoft ber om 399 kroner, og at det allerede har vært to utvidelser som har tilført ytterligere landmasse - og spørsmålstegn til den allerede enorme verdenen.

Men hvis det er mer du vil ha, så er det mer du får. Men i mine øyne er ikke mer bra nok lenger.