Asterigos: Curse of the Stars

Det er sjelden vi får debutspillet til et helt ferskt taiwansk studio lansert her til lands, men det er nettopp det vi får servert i Asterigos: Curse of the Stars. Acme Gamestudio ble etablert i 2016, og seks år senere er de nå klare for å erobre spillverdenen med en blanding av gresk mytologi, utforsking og bosskamper.

Vi følger historien til Hilda, datter av Harold som leder elitestyrken Northwind Legion. Da Harold leder legionen på et oppdrag til den gamle og mystiske byen Aphes uten å vende tilbake eller gi lyd fra seg, følger Hilda etter til Aphes for å finne faren og komme til bunns i mysteriet. Innenfor Aphes' bymurer oppdager hun en tusen år gammel forbannelse, politiske grupperinger i strid med hverandre og en haug med monstre som venter på å drepe alt de kommer over. Heldigvis er Hilda langt ifra så liten og hjelpeløs som hun ser ut som, og med en standhaftig innsatsvilje går hun i gang for å frigi Aphes fra forbannelsen.

Spillet forsøker desperat å bygge opp en dramatisk fortelling som skal gjøre deg engasjert i rollefigurene, men det tar ikke lang tid før fortellingen snubler og blir liggende paddeflatt med nesa i gjørma. Med svulmende dialoger som føles tunge og unaturlige (selv for slike som meg som elsker slikt i diverse JRPG-titler), flatt stemmeskuespill og en verdensbygging som aldri klarer å engasjere blir det vanskelig å bry seg om byen man er satt til å redde. De aller fleste rollefigurene forblir tamme og anonyme, og selv den ivrige Hilda blir aldri den spennende kvinnelige hovedrollefiguren hun har potensialet til å være. Støttegalleriet er ikke stort bedre, og når ulike navn og interessekonflikter kastes nærmest vilkårlig inn i ulike kontekster blir det ikke bare vanskelig å henge med, man mister også ganske raskt interessen. Historiehungrige spillere bør dermed lete videre etter neste spill å bryne seg på, for Asterigos: Curse of the Stars vil irritere mer enn engasjere.

Når man ser trailerne for spillet eller plukker opp spillet og setter seg ned med innledningen, kan man få et inntrykk av at spillet forsøker å skape en gresk-inspirert eventyr-plattformer av den sorten vi så på begynnelsen av 2000-tallet. Førsteinntrykket som spillet serverer føles dermed som en blanding av fjorårsyndlingen Kena: Bridge of Spirits og Immortals: Fenyx Rising. Det tar derimot ikke lang tid før man innser at dette snarere er en Dark Souls-klone med en lystigere fargepalett. Her er det mange likhetstrekk med FromSoftware-spillene å spore. Du har ulike våpen å velge mellom, HUD-en med sine helsedrikker og lignende er lett tilgjengelig nede i venstre hjørne, magiske speil fungerer i praksis likt som leirbålene i Dark Souls ettersom fiender dukker opp igjen når man hviler ved dem, og mektige bosskamper kan kun overvinnes når man blokkerer, dukker, løper og slår i tråd med fiendens bevegelser.

Det er likevel flere ting som skiller Asterigos: Curse of the Stars fra sin inspirasjonskilde. For det første er tonen og fargespekteret mye lystigere og lysere. Det vil si, helt til man går inn i visse underjordiske områder og det blir nærmest umulig å se hva som foregår, selv når man tar frem den magiske lyskulen man har til disposisjon. Man har også anledning til å justere vanskelighetsgrad, noe som kommer godt med i de tøffeste områdene. Den mest åpenbare forskjellen er dessverre at ingen av bosskampene her føles spesielt velpolerte eller minneverdige. Man får riktignok en utfordring hvis vanskelighetsgraden skrus opp, men designet er så tamt at det skal godt gjøres å huske noen av bossene i etterkant. Hvis du har savnet et mer fargerikt Souls-alternativ kan det være dette er spillet du har ventet på, men ikke forvent å få noe i nærheten av samme høye og minneverdige kvalitet som sjangerens beste. Det skal man heller ikke forvente av et helt ferskt studio, men det er likevel verdt å poengtere at nivåforskjellen er vesentlig her.

Nivåforskjeller finner man også når det kommer til områdedesignet i spillet. Noen av stedene har passe kule omgivelser å utforske, men for det meste får man områder som er vanskelige å navigere og hvor det er lett å gå seg vill i mørket eller tåkelagte gater. Her hadde spillet tjent godt på å gjøre det lettere for spilleren å finne veien videre, enten i form av bedre bruk av lys og fiender eller med noe så enkelt som et kart.

Det er ikke bare på nivådesign at spillet skorter på det visuelle området. På en PlayStation 5 kjører spillet i rimelig stabile 60 bilder per sekund, noe spillet skal ha ros for. Derimot blir fiender som befinner seg langt unna gjengitt med hakkete animasjoner som ikke går fortere enn 15 bilder per sekund. Den slags har vi blitt vant til å se i diverse Switch-spill som Pokémon Legends Arceus og Kirby and the Forgotten Land, men i disse tilfellene fungerer det fordi det kun er snakk om en halvering av bildefrekvensen sammenlignet med resten av spillet. Når dette spillet gjengir bakgrunnsanimasjonene i en fjerdedel av den normale hastigheten blir kontrasten desto mer åpenbar og gyselig. Det hjelper heller ikke at spillet opererer med en såpass lav oppløsning som 1080p, noe som kombinert med den grafiske stilen gjør at omgivelser og rollefigurer ser ut som billige plastikkmodeller.

Billig er en karakteristikk man også kan bruke om musikken, hvor de få tonene man får er så anonyme og forglemmelige at musikken i spillet i praksis er så godt som ikke-eksisterende. Det verste på lydfronten er imidlertid lydbalansen, der dialog, musikk og kamplyder er særdeles dårlig balansert i forhold til hverandre. Den totale mangelen på justering for hodetelefoner sørger også for at det er vanskelig å høre hva som blir sagt eller hvor fiendene kommer fra, noe som ikke akkurat øker spillegleden.

Alt er heldigvis ikke negativt hvis du plukker opp spillet, for når det først leverer får man en god flyt hvor det er givende å gå videre for å se hva som skjuler seg bak neste sving. Når man først kommer i denne flyten blir det underholdende å slå fiender, gå opp nivå og presse sine egne ferdigheter ytterligere. Det er bare så synd at disse øyeblikkene er så få, og for det meste ender spillet dessverre opp som en gjentakende og monoton affære uten spennende høydepunkter som driver deg videre.

Utviklerne i Acme Gamestudio skal ha for forsøket, og det er lett å se både iveren og inspirasjonskildene bak debutprosjektet deres. Dessverre kommer Asterigos: Curse of the Stars til kort. Med en særdeles lite engasjerende historie, forglemmelige bosskamper og en rekke tekniske svakheter på både lyd og bilde klarer ikke tittelen å måle seg med verken Dark Souls eller dens mange alternativer. Har du et ønske om en fargerik Souls-like i gresk setting kan det hende du finner noe her, men ellers er ikke dette spillet som bør prioriteres høyest i en travel spillhøst.