Asterix & Obelix XXL 2: Mission Las Vegum

Når vi snakker om Asterix, da snakker vi faktisk om et av mine store barndomsidoler. Det lille knøttet iført vingehjelm og rumpetaske er hard mot de harde og god mot de gode. Og med styrkedråper i blodet har han tatt flere romere av dage enn alle Hunerne til sammen. Så det var med glede jeg kunne konstatere at våre franske venner i Étranges Libellules hadde returnert til tegnebrettet for å snekre sammen en oppfølger til Asterix & Obelix XXL, (XXL). Spillet ble døpt Asterix & Obelix XXL 2: Mission Las Vegum, (XXL2). De første bitene av informasjon utvikler ville dele med oss var at spillet skulle bli tidenes første spillparodi, og at de gravde dypt i spillhistorien for å finne ting de kunne gjøre narr av. Hvis prosjektet blir vellykket snakker vi om en helt ny genre i spillbransjen, hvor humor, ironi og parodier skal erstatte skyting, slossing og strategi. Forventningene er høye, fallhøyden er stor og lattermusklene er funnet frem. Gamereactor har testet XXL2.

Asterix er, som dere alle vet, sterkere enn romerne på grunn av styrkedråpene Miraculix snekrer sammen. Disse kan gjøre hvem som helst til supermann, og de stakkars italienerne har aldri en sjanse når Asterix og gjengen tar seg en tår. Drikken virker på galerne som Möllers Tran virker på smågutter i norske tv-reklamer, (Sterke saker med andre ord). Men hva om romerne fikk tak i sine egne trollmenn, som kunne lage en styrkedrikk sterkere enn hva Miraculix klarer? Det er nettopp dette XXL2 handler om. Cæsar har fanget tre trollmenn som også kan lage styrkedråper. Og hva verre er, det virker som om Miraculix har hjulpet ham med å fange de. Du spiller som både Asterix og Obelix, som må dra til den romerske festbyen Las Vegum for å finne ut om Miraculix virkelig er en forræder. På veien møter de mange mer eller mindre kjente fjes, og jo da, smilebåndet ble strammet opp en gang eller to der jeg satt og så en romersk spion ved navn Sam Shieffer hjelpe våre helter fremover i historien. Det var dog ikke like morsomt som jeg kanskje hadde håpet på, da mange av parodiene var ganske dårlige, og utspilte sin rolle for fort. Romerne har for eksempel en soldattype som bærer en rød caps med "M" på framsiden. Første gang jeg så ham tenkte jeg "Haha... Super Mario jo!" før jeg sendte ham til himmels med en veldreid uppercut. Andre gangen jeg så ham var det fortsatt litt morsomt, men 54 gangen jeg så igjen samme soldat, ja da var det faktisk ikke så himla morsomt lenger. Men det fins i hvert fall masser av smådetaljer du kan kjenne igjen og le litt av, jeg skal ikke avsløre disse her.

XXL2 er basert på at du skal løse enkle problemer, som å åpne en dør ved å finne en skjult spak eller flytte en stein for å finne en skjult inngang. Det hele minner litt om de første Tomb Raider-spillene til Playstation i en barnespillinnpakning. Det hele blir altfor lett for en dreven gamer, men nå er vel ikke XXL2 først og fremst beregnet på drevne gamere heller. Det er vel et barnespill det er snakk om her. Men da er jeg nødt til å stille spørsmålstegn ved hvorfor utvikler har tatt seg bryet med å parodiere 25 års spillhistorie. Hvis spillets egentlige målgruppe er de under ti år, vil de ikke ha glede av parodiene hentet fra lenge før de i det hele tatt var påtenkt, eller hva? Denne typen parodier hører hjemme i et langt mer voksent spill enn XXL2. Og mange av de tingene som er hentet fra dagens spillverden er også ting de minste av oss ikke har noe kjennskap til. Så vidt meg bekjent har ikke småbarn lov til å spille Splinter Cell-serien, så hvorfor skal de da kjenne igjen og le av en parodi på Sam Fischer? Det blir omtrent som å kjøre en Kjell Magne Bondevik-parodi på en lokal pub i Ecuador.

XXL2 var ikke helt det spillet jeg hadde forventet meg. Det hele er et greit barnespill, som nok vil holde junior okkupert noen timer. Men humoren og parodiene som skulle rulle latteren gjennom den drevne gamergarde også, ja de savnet jeg.