Astro Bot

Undertegnede er en 35 år gammel fis som, til tross for alderen, ikke er så nostalgisk av meg. At de eneste 10-erne jeg har gitt i løpet av et tiår hos Gamereactor er God of War, The Last of Us: Part II og God of War: Ragnarök viser vel også at jeg foretrekker mer "voksne" spill med dype historier og action. Topp det hele med at forventningene likevel var ganske store etter å ha storkost meg med Astro Bot Rescue Mission og Astro's Playroom, så er det klart at Astro Bot måtte gjøre noe spesielt for å utmerke seg. Derfor er det utrolig deilig å kunne si at Astro Bot er et av de beste spillene jeg noen gang har spilt.

Dette er nemlig et spill du bare må kjøpe om du liker Super Mario sine 3D-eventyr, har gode minner fra kjente spillserier og/eller synes Astro's Playroom er en fortreffelig smakebit du gjerne skulle hatt mer av. Høres dette bra ut? Da kan du stoppe å lese med en gang, og bare kjøpe spillet. For noe av det som tok min opplevelse til nye høyder var at jeg bevisst hadde holdt meg unna trailere og andre ting som kunne røpe hvordan Team Asobi har gjort alt fra det gratis PS5-spillet større, bedre og mer variert. Skal dere andre overbevises må jeg nok gå bittelitt mer i detalj uten å avsløre noen av de mest unike øyeblikkene.

Vi kan uansett starte litt forsiktig. Enkelt sagt er dette et plattformspill hvor du løper, hopper og sklir gjennom skoger, tropiske øyer, ørkener, gravsteder og mer. Fiendene du møter på veien får smake de nusselige knyttnevene og laserskytende føttene til vår vesle robotvenn. Alt føles veldig nøyaktig og vennlig både for store og små.

En av måtene dette krydres på er ved å introdusere spesielle utfordringer og mekanikker som tilfører mer variasjon og moro. Her snakker vi å bli svampelignende, metallaktig, ultraliten og mer som lar deg bruke kule egenskaper på kreative måter. Kremen på kaken er sekvensene som minner om både gamle og moderne PlayStation-spill med det man kan kalle barnevennlige tolkninger av hva man gjør i dem. Alt pakket inn i en enestående presentasjon.

Da mener jeg ikke bare den sylskarpe slående grafikken med vakre omgivelser fylt med farger og liv. Animasjoner er perfekt timet for humor og sjarm, mens hvert hjørne byr på enten samleobjekter eller fine detaljer. Utviklerne er fullstendige klare over dette, så mange steder er åpenbart skapt for å få sånne som meg til å slite ut Create-knappen.

Opplevelsen blir fullkommen takket være Kenneth CM Young sin absolutt fabelaktige musikk. Jeg bruker sjelden mye tid på den delen av spill i anmeldelsene mine, men når jeg flere ganger tar meg selv i å nikke med hodet til rytmen og nynne på melodiene fortjener skotten ekstra skryt. Nesten hver eneste planet har sin egen følelse med sine instrumenter og stiler slik at fantastisk bruk av DualSense-kontrollerens vibrasjoner og innlevelsesstyrkende skulderknapper giør at alle sanser nyter og husker dem.

Enkelt sagt er hver del av spillet noe alle vil ha utrolige mye glede av og moro med, men vi største spillelskere får en ekstra fin oppmerksomhet. Alt av samleobjekter er basert på eller har referanser til de 30 årene PlayStation har eksistert i desember. Astro Bot-varianter av både verdenskjente og nesten glemte figurer og serier er gjemt rundt omkring, hver av dem med en artig setninger eller to når du ser nærmere på dem i menyen. Flere planeter er også inspirert av disse, så selv en følelsesløs drittsekk som meg har stadig sittet smilende fra øre til øre mens minnene strømmer på. At Astro Bot tør å gjøre narr av både seg selv og andre høytstående spillserier gjøre det bare enda friskere og bedre.

Så med alt det sagt er det ikke rart jeg ble sittende og tenke på hva som kunne vært gjort bedre mens rulleteksten gikk over skjermen. Å være skapt for både unge og gamle gjør sitt for at gameplayet muligens blir for simpelt for sistnevnte til tider, men som sagt har altså en halvveis til 70 storkost seg hvert sekund. At jeg måtte tenke lenge for å finne ut at litt flere forskjellige fiender hadde vært fint sier også sitt om hvor pirkete det er. Særlig når noe slikt mest sannsynlig også ville krevet mer kompliserte ting som ville frustrerrt de mer uerfarne og/eller yngre.

Dermed kan jeg ikke gjøre annet enn å betrakte dette som et mesterverk på Gamereactors skala. Hvert eneste aspekt av Astro Bot er så finpusset at bare Nintendos mest elskede spill er i nærheten. Graikk, lyd og musikk bringer deg inn i denne gripende verdenen mens gode kontroller og DualSense-funksjoner gjør at du forsvinner inn i den. Når gameplayet er såpass moro og variert vil du ikke forlate den heller. Med mindre du får lyst til å spille noe av det som refereres til da i alle fall. Utenom det er det en grunn til at jeg fullførte spillet og fikk platinum på det PS5-en min hevder er 16 timer på to dager. Jeg klarte bare ikke å legge fra meg Astro Bot, og er bombesikker på at jeg ikke blir den eneste.