Banjo-Kazooie: Nuts & Bolts

Kreativitet ser ut til å ha blitt et nøkkelord blant spillutviklere denne høsten. Jeg tenker på Little Big Planet og de tilnærmet uendelige kreative mulighetene du har for å konstruere dine egne nivåer til plattformspillet. Eller Far Cry 2 og den omfattende kartskaper-modusen. Og nå også Banjo-Kazooie: Nuts & Bolts, som lar deg bygge farkoster av alle slag med hjelp av noe som ligner legoklosser. Et slikt miljø der spillerne får lov til å lage eget innhold har eksistert lenge på PC, men da gjennom avanserte programmer med høy lærekurve.

Det er noe nytt at konsollspillene lar spillerne få leke seg fritt med sine egne kreasjoner i spill, og det å gi spilleren tilgang til et slikt verktøy forlenger levetiden på slike spill betraktelig. Og er garantert en trend vi vil se mer av i fremtiden. Enten man får skape sine egne nivåer eller bare lage kjøretøy man kan leke seg med, som i Banjo-Kazooie.

For de som ikke kjenner den dumsnille bjørnen og den frekke fuglen dukket de originalt opp på Nintendo 64 i et kjempesjarmerende plattformspill. I bunn og grunn en blåkopi av Mario 64, der bjørnen Banjo med fuglen Kazooie i en ryggsekk skulle samle puslespillbrikker spredt ut over mange nivåer. Spillet hadde en fabelaktig grafikk, gode nivåer, og sær engelsk humor, og ble stående som et av de beste spillene på Nintendo 64. Oppfølgeren gjorde det ikke like bra, til tross for mer av alt. Rare begynte å snuble i sine idéer, og Banjo-Tooie endte opp som en samlefest av de sjeldne, der man skulle plukke opp så mange mynter og fjære og noter og egg og dingser at det rett og slett ble som en kjedelig handletur til slutt.

Derfor er det gledelig at Rare har prøvd å gjenoppfinne Banjo-konseptet med dette tredje spillet i serien. Borte er plattformspillet, tilbake er et kjøretøysspill. I starten av spillet møter vi to fallerte spillhelter, helt ute av form, som nok en gang må ta opp kampen med den slemme heksen Gruntilda. Men i stedet for et nytt plattformspill, dukker den mystiske Lord of Games opp, en flyvende TV-skjerm med et Pong-skjermbilde som fjes. Han er lei av gammeldagse plattformspill, og konstruerer en helt ny utfordring for Banjo og Kazooie som bytter ut plattformelementet med kjøretøy.

I Banjo-Kazooie: Nuts & Bolts er ikke hovedfokuset å utforske store verdener og løse oppgaver ved hjelp av akrobatikk og hoppeknappen. Det handler om å samle inn kjøretøysdeler som man kan sette sammen som man vil i garasjen til Mumbo. Det minner mest av alt om å bygge lego: sleng noen klosser sammen til et understell, lim på fire hjul, dytt på en motor og litt bensin, og vips så har du en bil. Det er overraskende enkelt og merkelig tilfredsstillende å skru sammen et kjøretøy på et par minutter for så å prøve det ut på testbanen. Etter hvert i spillet finner man flere og flere kjøretøysdeler, og med propeller og vinger kan man snart lage fly. Fjern hjulene og du har en båt. Putt propellene på taket så blir det et helikopter. Og så videre. Sleng inn våpen og andre nyttige gjenstander, og de kreative mulighetene blir tilnærmet uendelige.

Farkostene man bygger kan man bruke i de forskjellige verdenene man skal besøke for å samle puslespillbrikker. Jepp, det handler fortsatt om å samle flest mulig puslespillbrikker, men der man i de tidligere spillene måtte utforske og løse oppgaver gjelder det nå å kjøre til et punkt på det GTA-lignende kartet der det står en fyr som gir deg en utfordring. Det kan være et kappløp, eller om å gjøre å frakte noe, beskytte noe eller rett og slett bølle noe. Ulike utfordringer krever ulike kjøretøy, og det gjelder å bygge en passende farkost. Er du ikke så kreativ kan du kjøpe byggeplaner i byen slik at du får en rekke ferdigkonstruerte kjøretøy, men det er helt klart mest moro å vinne utfordringer med sine egne kreasjoner.

Selv om det å vinne utfordringer er tilfredsstillende må jeg innrømme at jeg sitter igjen med en litt tom følelse etter å ha samlet nok en puslespillbrikke. Mye av dette skyldes at de vakre verdenene man besøker blir hastet gjennom på jakt etter puslespillbrikkene. Der man tidligere ble belønnet for å utfordre hver krik og krok av verdenene i spillet, er det nå liten vits i å bruke mye tid på å finne hemmeligheter, for det er ikke spesielt mange hemmeligheter her, kartet viser deg hvor du bør dra til en hver tid. Til å med å finne Jinjoer, små dyr som gir deg bingobrikker du kan bruke i byens bingohall, blir fort rutine når du får tilgang til en spesiell radar som viser hvor disse har gjemt seg.

Mest moro hadde jeg faktisk i storbyen til spillet, der man tilbringer det meste av tiden i Banjo-Kazooie. Her er det et tonn av esker med bildeler som skal finnes og transporteres til garasjen, og flere av disse er ganske utfordrende å få tak i. Kanskje var det fordi jeg må gå av kjøretøyene mine og klatre opp på tak og vegger at jeg hadde det mest moro her. Her skinner den gamle plattformdelen av spillet frem, og selv om kontrollen er litt for upresis til at det kan hevde seg med moderne plattformspill, er det svært tilfredsstillende å få tak i esker som ligger godt gjemt i storbyen. Mer moro enn å samle puslespillbrikker til tider.

Banjo-Kazooie sin største styrke er nemlig også den største svakheten. Å basere hele spillet på å bruke kjøretøy i forskjellige utfordringer er god, men mange av nivåene virker ikke som de er laget for kjøretøyene. Å manøvrere et helikopet i Logbox 720-brettet er et mareritt, da man konstant kræsjer i tak man ikke kan se på grunn av kameraet. Å kjøre biler på andre nivåer er også småkjedelig, mange av brettene føles litt for tomme og som om de er laget til et plattformspill og ikke et kjøretøysspill.

Grafisk sett er det lite å utsette på Banjo-Kazooie, det er slående vakkert og den fargerike grafikken kommer til å ta pusten fra deg til tider. Kjøretøyene er bra representert rent visuelt, og overgangen fra legobrikkebil i Mumbos garasje til farkost som boltrer seg i spillverdenen er knirkefri. Bilene beveger seg med en tilfredsstillende tilgivelig tullefysikk som gjør at man føler vekten til kjøretøyene men unngår at man må bygge en perfekt balansert farkost for å klare å manøvrere den. Det er som å bygge Lego, faktisk, du kan kline sammen nesten hva du vil og få det til å fungere.

Integrasjonen med Xbox Live er også god. Hver gang du har klart en utfordring får du se hvordan andre 360-spillere har gjort det, og tiden eller poengsummen din plasseres på en rankingliste. Det er alltid mulig å bygge et fartøy som kan klare utfordringer raskere eller mer effektivt, og konkurranseinstinktet vekkes absolutt av å sammenligne sin egen prestasjon med andres. Deling er også mulig, hvis du har klart å skru sammen en fabelaktig konstruksjon kan du sende byggeplanen til vennene dine. Flerspillerdelen er derimot mer skuffende, en rekke småspill der man konkurrere mot hverandre kommer neppe til å lokke mange spillere vekk fra skytespillene med det første.

Banjo-Kazooie: Nuts & Bolts er et spill med mye sjarm og underholdning. Den sære engelske humoren til Rare er godt bevart, spillet er fullt av referanser til andre spill, popkulturelle fenomener og voksenhumor. Samtidig er det fargerikt og uskyldig nok for barn. Bruken av kjøretøy i alle utfordringer er en kjempegod idé som dessverre ikke alltid fungerer like bra i praksis på grunn av litt småkjedelig nivådesign og mange like utfordringer. Man blir nemlig litt lei etter hvert av å delta i nok et løp, kjøre nok en taxi og dytte nok en fyr utfor stupet. Heldigvis belønner spillet tålmodige spillere, for når det begynner å åpne seg med flymaskiner, hoppefarkoster og helikoptre, blir også utfordringene hakket mer varierte og utfordrende. Og det å bygge sine egne farkoster blir bare mer og mer tilfredsstillende jo lenger man kommer i spillet.