Banshee kommer fra skaperne av True Blood. En serie som fikk sin oppmerksomhet blant ungdommene, mye takket være eksplisitt innhold i form av vold og sex. Som den litt røffere versjonen av Vampire Diaries. Banshee baner ingen nye veier, men fortsetter å tråkke de samme stiene.
Vi møter en eks-fengselsinnsatt som leter etter sin makker og elsker etter at de ble revet fra hverandre under et mislykket ran for 15 år siden. Han reiser til den fiktive småbyen Banshee, der han etter håndgemeng i den lokale baren ender opp med å overta identiteten til den påtroppende sjeriffen Lucas Hood.
Persongalleri har aldri vært deres sterkeste side. Det er litt preget av klassisk bad guy, good guy, superheltstereotyper og klassisk Hollywood. Vi ser ikke snurten av den personlige dybden man finner i series som Breaking Bad eller Dexter, heller ikke kuriøse karakterer som i Twin Peaks. I steden får vi trygt servert kjedelige karakterer, med kun et par som stikker seg litt ut.
Den klarer ikke målbinde meg som seer, men den klarer å holde meg interessert nok til at jeg vil se neste episode for å vite hva som skjer. For til tross for at den ikke tilbyr interessante karakterer, Emmy-verdig manus, eller særlig spennende historie, så treffer den blink for Hollywood-underholdning. Den halvmørke stilen på serien, de få karakterene som stikker seg ut, et ganske imponerende lydspor og tidvis stemningsfull bildebruk gjør at serien kan være verdt å få med seg.
Hovedplottet er en trygg retning. Det er den klassiske historien om Romeo og Juliet, satt i en moderne verden. Carrie som den furtne og emosjonelle «starte-et-nytt-liv»-kvinnen, og Lucas som søt valpegutt og antihelt med en fanatisk kjærlighet for Carrie. Selvfølgelig kan de ikke få hverandre, og det er i dette knutepunktet alle problemene oppstår. Man skal ikke få hverandre uten problemer.
I tillegg kommer Kai Proctor som en av de mer kompliserte karakterene. Han er en skurk i serien, men unnskylder hele tiden seg selv med at samfunnet i den lille småbyen trenger ham og alle «bedriftene» han driver på si av slakterbutikken. Han fremstår som usympatisk, pengegrisk og maktsyk, med et behov for å manipulere de andre rundt ham som er i høye posisjoner i samfunnet. Sympatien man får for ham, vil variere underveis, og etter å ha sett sesongen, finner jeg ham vanskelig å plassere i mitt eget moralske kompass. Han er på sin måte både helt og skurk, og det er kult å se hvordan de har fått til det.
Videre klarer jeg ikke slutte å irritere meg over hvor latterlig sutrende kvinner blir fremstilt i en serie som denne. Carrie er virkelig en emosjonell bombe som ikke aner noe som helst om sine egne følelser. Etter å ha sett The Walking Dead, så hadde jeg håpet å slippe flere vandrende tamponger med konstant premenstruell syndrom. Helt seriøst, det er både irriterende og unøyaktig. Enten er de kvinner som ligger med hovedpersonen, eller så er de en berg-og-dalbane med menneskelige følelser. Det er ikke autentisk. Det virker som om film og TV-bransjen ikke vil fremstille kvinner på en realistisk måte.
Alt i alt finner jeg likevel serien underholdende. Jeg tror den vil finne sin nisje blant seere, og jeg tror at de som liker True Blood også vil like denne serien. For meg som likevel er oppfostret med favoritter som Breaking Bad, Twin Peaks, Firefly, Dexter, Generation Kill og flere andre, blir hele serien brått litt tynn. Likevel en helt ok øyefanger for en fredagskveld med grandis.