Baten Kaitos: Eternal Wings and the Lost Ocean

Den ganske så ferske Japanske spillutvikleren Monolith Soft gjør sitt første inntog på Gamecuben med rollespillet Baten Kaitos: Eternal Wings and the Lost Ocean. Spillet stiller i samme klasse som Final Fantasy- og Grandia-seriene. Utvikleren har også stått bak de ganske så ukjente Xenosaga-spillene, som befinner seg i samme sjangeren og har gjort det ganske så bra på det asiatiske markedet. Baten Kaitos prøver nå å komme inn i på de europeiske butikkhyllene med storgiganten Namco i ryggen. Namco ga blant annet ut det japanske RPG-spillet Tales of Sypmphonia, som solgte ganske så bra her i Europa og fikk relativt gode anmeldelser. Greier Baten Kaitos å imponere som Tales of Sypmphonia gjorde?

Historien begynner med at du møter hovedpersonen Kalos; en ung mann som er på søken etter hevn for mordet på hans bestefar og bror. Den andre ledende karakteren du treffer er Xelha, som du møter under litt vanskelige omstendigheter. Når det gjelder Japan og rollespill er det en selvfølge at historien er tvistet til det ugjenkjennelige, så du kan lett føle deg forvirret til tider. Utvikleren prøver likevel å presentere spillets historie lettest mulig.

Du spiller som Kalos’ beskyttende engel, noe som er en ny vri. Dette gjør at du ikke er en person i spillet, men bare en rådgiver for Kalos og hans kompanjonger. Forstå meg rett, du styrer fortsatt alle karakterene og tingene som skjer i spillet, men du ser ikke historien fra Kalos’ eller Xelhas øyne. Dette fungerer uten store forvirringer, men du kommer til å klø deg i hodet i begynnelsen, hovedsakelig fordi du ikke vet hvem og hva du som spiller er i selve historien. Men ta det bare helt med ro; det hele tar seg raskt opp.

Kampene i Baten Kaitos er utrolig dynamiske og her har utvikleren Monolith Soft gjort en god jobb. Du samler ikke på sverd, rustninger eller lignende, men på Magnus, som er spillekort. Hvert kort har en essens som blir kalt "essensen av Magnus", altså innholdet av kortet. Kampene utfolder seg i bruken av kort, slik at hver kamp blir som en god omgang poker. Du må både beskytte deg og angripe mens du er i kamper, og alt dette bestemmes av kortene.

Spillet er ikke så mye preget av å gå gjennom 3000 linjer med tekst før man kan komme i gang med selve oppdraget, noe særlig Grandia 2 led under. Spillets gameplay glir bra, med gode kontroller og kamper som er utrolig taktiske og fengende, og det er faktisk dette som imponerer mest i løpet av det om lag 60 timer lange eventyret.

Grafikken er ganske så foreldet, spesielt tydelig i sine statiske bakgrunner som veksler mellom ekte og håndtegnede bilder. De ekte bildene gjorde at jeg satt igjen med en 1990-talls spillfølelse, mens de håndtegnede bakgrunnene er upåklagelig vakre og veier litt opp for de ekte bildene. Det skal nevnes at animasjonene er gode, og flyter nærmest som varmt smør over TV-skjermen. Lydsiden er dessverre ikke mye å skryte av, med det grusomme stemmeskuespillet som får selv Keanu Reeves til å virke som en A-skuespiller. Musikken skal dog få en god stjerne i boken for å være veldig stemningsskapende og atmosfærisk, som det ofte er i slike spill.

Spillet er veldig bra på de fleste rollespill-aspektene, og det "unike" kampsystemet gjør at man endelig får noe nytt fra en Japansk RPG. Historien, grafikken og lyden er ikke noe særlig, men gameplayet er upåklagelig. Lagringspunktene er av og til veldig langt fra hverandre, og det kan gå opptil en time før man møter sitt neste lagringspunkt. Jeg satt flere ganger og ramset opp gloser jeg ikke akkurat hadde lært av moren min når jeg døde like foran det neste lagringspunktet. Så var det bare å ta alt om igjen. For å oppsummere Baten Kaitos lettest vil jeg si at spillet har sine feil, men er likevel et av de beste rollespillene til Gamecube og på god høyde med Tales of Symphonia.