Batman: Arkham Knight

Denne anmeldelsen vil, i likhet med min opplevelse av det nye Batman-spillet, endre tone underveis. Jeg skal derfor gjøre én ting klart helt fra begynnelsen av, for å hindre eventuell forvirring. Batman: Arkham Knight er et meget godt spill. Ok, la oss begynne.

Helt siden utvikler Rockstady la frem de første detaljene om Arkham Knight har deler av fansen vært litt bekymret. En enda større sandkasse, større trusler, mer omfattende gadgets og fokuset på Batmobilen skapte uro. Inkluderingen av det legendariske kjøretøyet krevde at Gotham City måtte åpnes opp og gjøres mindre intim, og for deler av fansen føltes dette unødvendig, som om Rockstady tvang seg selv til å satse ekstra stort for å gjøre stas på den nye konsollgenerasjonen. Byen skulle være større og det samme gjaldt gruppene med kjeltringer og ambisjonene til de kriminelle bakmennene. Alt hadde vokst eksponentielt siden de tidligere spillene, tilsynelatende på bekostning av nyansene.

Dette var bekymringene, og til å begynne med blir de innfridd. Mange av problemene fansen fryktet gjør seg gjeldene de første par timene, før ting bedrer seg betraktelig. Ta Batmobilen for eksempel. Det er tidkrevende å lære seg hvordan man kontrollerer det tunge beistet, og til å begynne med havnet jeg farlig ofte i murveggen etter mislykkede forsøk på å runde et hjørne. På tilsvarende måte er oppdragene ensporet på begynnelsen, da alt fokuset ligger på Batmans styrke. Han skal slåss mot store grupper med kjeltringer. Han skal bruke nevene, mens de små grå stort sett får lov til å hvile.

Det er også litt vanskelig å bli skikkelig skremt av den nye hovedskurken, Scarecrow, som kjører monologer fra høyttalere og skjermer montert overalt i Gothams evakuerte gater. Ikke misforstå, han gjør en god jobb, men vi overlistet ham nokså enkelt i begge de foregående spillene, og han mangler mye av karismaen til Jokeren.

Samtidig er det litt mye å bite over her. Eksempelvis er alle egenskapene Batman tilegnet seg gjennom forløperne tilgjengelige fra start. Dette er på mange måter en fin ting, særlig for rutinerte spillere, men det betyr også at det er en hel del du må huske. Og det har tross alt gått noen år siden forrige runde. Det hjelper heller ikke at Rockstady har droppet enhver form for tutorials eller opplæringsdeler.

Man får ikke et lynkurs i de ulike egenskapene, og selv var jeg såpass rusten at jeg kunne trengt et. Det var jeg de jeg startet Arkham City to år etter Asylum også, men der var progresjonen såpass jevn at det aldri var noe problem. I Arkham Knight derimot, ble jeg kastet inn i større slåsskamper enn noen gang før helt fra begynnelsen av, og resultatet var at jeg ofte måtte flykte fra oppgjørene for å unngå å stryke med. Den slags oppførsel styrker ikke følelsen av å være Batman, selv om seriens mest rutinerte fans sikkert vil være badass fra sekundet de plukker opp kontrolleren.

For å ta oppsummeringen. De første timene av Batman: Arkham Knight er store og voldsomme, men de mangler takt og tone. De første fem minuttene var riktig nok helt strøkne, men deretter fulgte den mindre inspirerte perioden. Spørsmålet kom krypende inn i underbevisstheten min: Hadde Rockstady satset på det grandiose og spektakulære på bekostning av finesse? På bekostning av det som gjorde de forrige spillene så fantastiske? Heldigvis var svaret bare "ja" i et par timer, før alt endret seg.

Plutselig blir nemlig det du tror er historien i Arkham Knight brått avsluttet. Alt blir snudd på hodet, som om noen tar tak i skuldrene dine og rister deg ut av en vond drøm. Uten å skulle røpe noe kan jeg si at den innledende historien avdekkes som en slags forløper til den ekte fortellingen.

Og den ekte fortellingen er langt mer inspirert. Plutselig spiller du et ordentlig Batman: Arkham-spill igjen. Plutselig er du faktisk mørkets ridder igjen, og det føles veldig bra. Nye mekanikker blir introdusert i et jevnt tempo, og det særegne Batman-gamplayet som kombinerer mange forskjellige elementer i skjønn harmoni viser ansiktet sitt igjen. Med ett klikker alt, og du husker hvorfor Batman-spillene til Rocksteady sanket inn toppkarakterer over en lav sko. Det er fortsatt en anelse mye fokus på slåssingen, men herfra og ut er dette det eneste reelle svakheten jeg ser ved spillet.

Selv om historien endrer seg ligger fortsatt hele Gotham City for dine føtter. Du står med andre ord fortsatt fritt til å patruljere gatene, men som du skjønner er det mye å hente i å gå gjennom deler av historien før du kaster deg utfor hustakene med større selvtillit og et knippe nye leketøy i beltet.

Nå som historien er ordentlig igang, blir du minnet på at dette er studioet som faktisk latet som at konsollen din hadde kræsjet underveis i Arkahm Asylum, for å understreke et poeng. De britiske utviklerne vet hvordan man feilleder deg, og de er ikke redde for å spille på det. Enhver bekymring om at Rocksteady har glemt hvordan man skriver manus til spill forsvinner, mens historien og gamplayet smelter sammen i en nydelig helhet. Faktisk måtte jeg ved flere anledninger legge fra meg kontrolleren for å la opplevelsen synke inn skikkelig, som en god årgangsvin eller en indrefilet som smelter på tungen.

Historien er sterk, og den går aldri på bekostning av gameplay.

Med noen få unntak lar utviklerne deg hele tiden ha kontroll over Batman, så selv når historien presenterer twister og overraskelser får man aldri følelsen av at man ser en film. Arkham Knight er et spill, du er Batman og det er du som opplever hendelsene. Du kommer dessuten definitivt til å sette pris på måten alt henger sammen dersom du har spilt de to foregående Rocsteady-spillene. De har hele veien snust på det psykologiske traumet som preger mørkets ridder på innsiden av masken, og Arkham Knight er intet unntak fra regelen.

Batmans indre demoner preger historien, men de overkjører aldri selve spillingen. Selv om han har andre ting å tenke på mestrer nemlig Batman å sveve mellom Gothams skyskrapere på jakt etter uskyldige i nød eller kjeltringer som bryter loven. Dette gjelder også for sideoppdragene, som til forskjell fra i spill som Mass Effect (joda, hele universet er under angrep men jeg har tid til en drink i baren) aldri føles unaturlige. I stedet bidrar sideoppdragene til å styrke følelsen av å rydde opp i Gotham i løpet av én effektiv natt. Det samme kan kanskje ikke sies om Ridler-gåtene som nok en gang er spredd over hele byen, men alle elsker vel Ridler-gåter? Jeg tør påstå at Riddler-gåtene aldri har vært mer gjennomtenkte enn denne gangen, og sammen med en spennende historie og et kampsystem som resten av bransjen fortsatt prøver å leve opp til, sier det seg selv at dette Batman: Arkham Knight er en skikkelig perle.

Batman er naturligvis hovedpersonen her (ved siden av et rikere galleri av kjente slemminger enn noen gang), men han er ikke alene hele tiden. Underveis får han nemlig hjelp av både Robin, Nightwing og Catwoman, gjennom det nye dual play-systemet. På visse tidspunkter i historien vil du få muligheten til overta kontrollen over alle tre (ikke samtidig, men hver for seg), mens de slåss side om side med Batman. Alle tre har naturligvis sine egne manøvre og silkemyke animasjoner, og sammen deler dere ut enda mer juling enn Batman klarer på egenhånd. At ikke kjeltringene tar bena på nakken samme sekund som duoene kommer innenfor synsfeltet deres, er i grunnen en gåte.

Når alt kommer til alt er jeg solgt. Jeg digger Batman Arkham Knight, på tross av den underveldende starten. Spillmekanikkene kan nok føles i overkant velkjente for noen, men historien, presentasjonen og den gjennomgående kvaliteten er så høy at de aller fleste likevel vil sitte klistret til skjermen. Det er en myk overgang som bevarer kjernen samtidig som opplevelsen utvides, på samme måte som tilfellet var mellom Asylum og City. Hvis du elsket disse spillene kommer du til å få de samme varme følelsene for Arkham Knight også. Alt som har gjort serien til en gigant er fremdels på plass, det er bare pakket inn i en mye større, men samtidig like innbydende, verden.