Battleborn

Actionspillet Battleborn er veldig Gearbox, hvis du skjønner hva jeg mener med det? Det har studioets særegne stil, og da vi fikk sjansen til å prøvespille var det nesten som å sitte med Borderlands 2 igjen. Det var flere øyeblikk som ga oss denne følelsen. Mens vi marsjerte gjennom nivået ble vi hånet av en elektronisk stemme, og senere møtte vi en gigantisk robotedderkopp som muligens hadde navnet Jeff. Disse tingene ga oss skikkelige Pandora-vibber. Den visuelle stilen er samtidig veldig lik, men det strekker seg dypere enn det. Selve stemningen i spillet har også mange likhetstrekk med Borderlands.

Oppdraget vi hadde begitt oss ut på het Algorithm, og underveis ble vi servert små biter av plottet fra en skravlebøtte av en AI, altså en kunstig intelligens. Han minnet oss naturligvis om Claptrap fra Borderlands, mens han snakket om å resette universet fordi han var overbevist om at virkeligheten bare var en simulasjon som hadde spunnet ut av kontroll. Å starte på nytt var derfor løsningen hans. Det er det reneste vås, men samtidig vås Gearbox-fans vil trekke på smilebåndet av.

Det overordnede historien i Battleborn er dessuten like fjollete. Det grunnleggende premisset er at universet er døende. Det er bare én stjerne igjen som skinner, og mens noen romvesener prøver å akselerere prosessen for skape et evig mørke, prøver resten å overleve. De har samlet seg rundt den siste stjernen for et siste oppgjør mot ondskapen. De er født for å kjempe. De er battleborn.

Totalt vil Battleborn by på 25 spillbare figurer, men for anledningen var kun 15 av dem tilgjengelige. Det var likevel snakk om en særdeles variert og fargerik gjeng. Balanseringen må være et mareritt med tanke på alle de totalt forskjellige figurene Gearbox har gått for her. Vi prøvde flere forskjellige krigere, både eksperter i nærkamp og folk som helst angriper fra avstand, og inntrykket er at rollegalleriet har noe for absolutt enhver smak.

Når det er sagt fungerte noen av dem bedre enn andre for vår del. Da vi spilte historieoppdrag (PvE - Player vs. Environment), som føltes som en blanding av co-op á la Borderlands 2 og Strike fra Destiny, var valget av spillfigur mindre krevende. Vi hadde større spillerom, og var mer komfortable med å eksperimentere med ulike figurer enn i PvP (Player vs. Player).

Battleborns unike idé er en struktur hentet fra MOBA-sjangeren (Multiplayer Online Battle Arena), selv om spillingen foregår som et skytespill i førsteperson. Mekanikken er at man går opp i nivå innad i hver kamp, frem til level ti. Hver gang du går opp i nivå får du muligheten til å oppgradere de ulike evnene dine, eller lære deg nye. På denne måten kan man eksperimentere med ulike kombinasjoner i hver eneste match, og legger man til at galleriet består av hele 25 ulike figurer sier det seg selv at mangfoldet er gigantisk.

Viktigheten av å gå opp i nivå er ikke like stor i PvE-matcher, men i PvP utgjør det en vesentlig forskjell. Et fullt oppgradert lag er naturligvis mye farligere enn et startlag, og hvilke evner man fokuserer på kan også potensielt avgjøre kampen. Dette gir grobunn for noe vi tipper kan bli et problem, nemlig at spillere som havner bakpå, eller spillere som angrer på valgene de har tatt, dropper ut av matchen. Det er naturligvis ikke noe morsomt for de gjenværende spillerne, og selv om Gearbox forklarer at man kan hoppe inn igjen i en match hvis man skulle falle ut, forklarer de ikke hvordan man skal håndtere folk som gir opp med vilje og viten.

Når det er sagt var det i PvP-delen av spillet vi hadde det mest moro. Dette har nok mer å gjøre med personlige preferanser enn at den ene delen av spillet er bedre enn den andre. For vår del var det likevel PvP som var mest spennende, og vi fikk prøve to ulike moduser.

Den første var Capture, og her ligger mye i navnet. Man finner tre punkter på kartet som begge lag slåss om kontrollen over, samtidig som man får ekstrapoeng for å ta livet av motstandere. Det er en nokså tradisjonell modus man også finner i mange andre skytespill, men nivåsystemet til Battleborn gjør det likevel til en litt annerledes opplevelse.

Videre har man Meltdown, som følger mer i fotsporene til MOBA-retningen resten av spillet har. Kartet vi spilte var langstrakt, og inneholdt det som best beskrives som kjørebaner eller filer. Spillere må eskortere sine egne såkalte "minions" langs disse filene frem mot ulike portaler (gateways), samtidig som man prøver å bli kvitt det andre lagets minions. På samme måte som i mange MOBA-spill kan man dessuten plassere ut tårn langs løypa, som automatisk vil angripe fiender.

I begge modusene finnes det såkalte "Shards", spredt rundt på kartet, og disse utvider faktisk mulighetene man har på slagmarken enda litt lengre. Før hver match kan du nemlig velge deg noen såkalte "gear packs" som inneholder små og store bonuser (buffs and perks). Disse pakkene får du kun tilgang på hvis du først har samlet inn et bestemt antall shards, og vurderingen blir derfor om gevinsten man får av å samle dem inn er verdt tiden du må være borte fra kampens hete mens du leter. Det er et ganske snedig system som kan minne om perks-ordningen til Call of Duty-spillene. Der får man imidlertid perks av kill- eller pointstreaks, mens her er det utforskning som høster belønningene.

I tillegg til Capture og Meltdown vil Battleborn også by på en modus kalt Incursion. I denne modusen skal man ødelegge våpentårnene til det andre laget, men Incursion stod ikke på programmet akkurat denne dagen. I stedet ble det et par runder til med co-op i PvE, og med et par nye gjennomspillinger under beltet føltes det stadig mer som å spille et Strike-oppdrag i Destiny. Man blir bedre og bedre for hver gang, og på samme måte som Destiny var interessant fordi det blandet FPS med MMO, føles Battleborn friskt fordi det blander FPS med MOBA. Man kan på mange måter si at Borderlands + Dota = Battleborn, akkurat som Halo + World of Warcraft = Destiny.

Spørsmålet som likevel gjenstår, er om Battleborn vil lykkes i den nesten overbefolkede FPS-sjangeren på samme måte som Borderlands gjorde. Rammeverket er på plass, og spillet har både tonnevis av personlighet og et bredt rollegalleri. Det faktum at ingen mikrotransaksjoner er presset inn, er også et positivt tegn. Når det er sagt hviler den potensielle suksessen på at fansen faller for de ulike figurene, og at balansen dem imellom er god. De må også like selve skytefølelsen, og da helst mer enn i formidable utfordrere som Call of Duty: Black Ops 3 og Star Wars Battlefront. Heldigvis har Battleborn noe unikt å tilby takket være fusjonen med MOBA-sjangeren. Likevel er nok spillet avhengig av å sikre seg en trofast fanbase tidlig, for dette er helt klart en tittel som lener seg på spilling over nett.

Vi liker det vi har fått se av Battleborn så langt, men det er fortsatt en masse igjen som vi ikke har fått testet. Det skal derfor bli spennende å se hvordan spillbalansen fungerer når alle de forskjellige krigerne har kommet med i dansen. Vi tør rett og slett ikke å komme med noen konkrete spådommer om dette ennå. Battleborn kan fort bli en hit på samme måte som Borderlands, men vi har ikke spilt nok til å kunne trekke noen konklusjoner. I tøff konkurranse fra andre spill må Gearbox treffe spikeren på hodet med spillbalansen, og gjør de ikke dét kan lyset fra universets siste stjerne slukke tidligere enn de håper på. Treffer de derimot blink, kan stjernen brenne i mange år...