Beast of Reincarnation

Når folk snakker om utvikleren Game Freak i disse dager, tenker de fleste på Pokémon-serien. Studioet har tross alt stått bak Nintendos populære monstereventyr i over tre tiår, men til tross for et sterkt fokus på Pikachus velvære siden 1990-tallet, har det faktisk klart å produsere et par spin-offs gjennom årene. Det må innrømmes at titler som Pocket Card Jockey, «Tembo The Badass Elephant» og «Little Town Hero» kanskje ikke gir den gjennomsnittlige spilleren en nostalgisk gysning nedover ryggraden, men det er tydelig at Game Freak ønsker å gjøre mer enn bare å lage Pokémon-spill, og med sitt nye prosjekt med tittelen « Beast of Reincarnation kan de meget vel ha skapt en av studioets mest spennende titler på mange år.

I motsetning til tidligere titler er det tydelig at « Beast of Reincarnation retter seg mot et mer modent publikum, med fokus på action og en mørkere fortelling. Historien er bygget opp litt som en anime-serie, fylt med eksentriske karakterer, tvetydige motivasjoner og episke actionscener som stadig balanserer på grensen mellom fengende intriger og overdrevet klisjéaktighet. Det hele føles veldig «japansk», på godt og vondt, og hvis du liker spill med den slags atmosfære og stemning, bør dette passe deg perfekt.

Jeg skal ikke røpe for mye om selve historien, men den dreier seg om en ung kriger ved navn Emma som, takket være en form for mutasjon, kan absorbere essensen av visse monstre. Denne praktiske superkraften har imidlertid en ulempe, ettersom Emma ikke kan oppleve følelser på samme måte som alle andre (hun beskrives blant annet som «hjerteløs»), og det er i skyggen av dette hun må navigere seg gjennom utallige slagmarker og inngå nye allianser for å sette en stopper for en eldgammel og tilbakevendende forbannelse. Til syvende og sist vil ikke historien gå inn i historien som en udødelig klassiker, men jeg setter likevel pris på at den får ta seg god tid og står i sentrum blant de mange actionfylte spillsekvensene. Den fungerer som et sårt tiltrengt pusterom mellom å knuse roboter og andre fiender, og selv små interaksjoner mellom ulike karakterer bidrar til å skape en følelse av fellesskap og tilhørighet i en verden du hele tiden prøver å forstå.

Når det gjelder spillopplevelsen, føles « Beast of Reincarnation som en blanding av flere moderne actionspill, og mye av kritikken fra de første anmeldelsene har dreid seg om spillets mangel på en tydelig identitet. For min del er jeg ikke enig i denne kritikken, selv om jeg kan forstå hvor den kommer fra. Selv om smaksprofilen er kjent, klarer kombinasjonen av ingredienser likevel å skape noe som kan beskrives som «unikt», og så lenge resultatet er underholdende, er det vanskelig å klage for mye.

For eksempel byr det på en halvåpen spillverden der utforsking og action står i sentrum, og du kan ofte velge om du vil spille mer taktisk (med skjult bevegelse og sniking som utgangspunkt) eller være mer direkte i angrepene dine, der parering og knappekombinasjoner er nøkkelen til suksess. En ganske unik detalj er imidlertid at du alltid har følgesvennen din, Koo, ved din side – en hvit direwolf som lider av den samme lidelsen som Emma. Det er i samspillet mellom disse to at flere av spillets mer avanserte systemer kommer til syne. Ved å parere innkommende slag kan du fylle opp Koos angrepsmåler, og du kan utløse disse evnene når som helst for å få overtaket i kamp. Alt handler om å kunne spille defensivt samtidig som du bygger opp angrepskraften din, og i mange tilfeller (spesielt i kamper mot spillets bosser) er det lurt å velge en mer tilbakeholden taktikk fremfor å bare spamme angrep uten å tenke deg om.

Emmas evner kommer også godt med når det er på tide å utforske. Hun kan bruke håret sitt (tenk « Bayonetta-stil) til å skape plattformer og nå større høyder, og dette resulterer i en overraskende flytende opplevelse der du kan banke deg din egen vei gjennom de mange forskjellige nivåene. Jeg har allerede nevnt at Beast of Reincarnation tilbyr en «halvåpen» spillverden, og med dette mener jeg at du har relativt store nivåer å utforske i rekkefølge. Det er altså ikke en enorm, sømløs verden du kan bevege deg rundt i akkurat som du vil, men etter min mening er denne begrensningen faktisk noe positivt, ettersom de mindre seksjonene gir et tydeligere fokus på historien og en større følelse av fremdrift i selve utforskningen. I enorme verdener som i Assassin’s Creed eller The Legend of Zelda er det altfor lett å gå seg vill og føle seg overveldet av alt innholdet, men Game Freak har i stedet valgt å servere sitt verk i mindre porsjoner, noe som fungerer ganske bra for å holde interessen oppe. Likevel må jeg innrømme at variasjonen mellom de ulike miljøene kunne vært bedre.

Jeg bør også nevne at det er mange likheter i oppsettet med ulike «Soulslike»-titler, men samtidig hører ikke « Beast of Reincarnation egentlig hjemme i den sjangeren; det bør snarere beskrives som et actionfokusert rollespill. En stor forskjell fra Souls-spillene er for eksempel at du her kan velge vanskelighetsgrad helt fra starten av, og utfordringen i seg selv er ikke spesielt stor når du spiller i Normal-modus. Riktignok er det fortsatt utfordrende til tider, men det føles aldri som om spillet prøver å belære eller straffe spillere for å mislykkes, og generelt sett virker utviklerne mer opptatt av å gjøre fremgangen din enklere med meningsfulle utstyrsoppgraderinger og nye evner som forenkler livet på reisen din mot rulleteksten.

Når det gjelder presentasjonen, har Game Freak sine opp- og nedturer. Noen ganger ser grafikken slående og skarp ut, for så å virke utvasket og uskarp i neste øyeblikk. For eksempel kan teksturer blø litt i kantene, og lyseffekter kan få modellene til å se flate ut når man skifter fra mørkt til lyst. Såkalte «pop-ins» dukker også opp her og der, selv om jeg må understreke at jeg har spilt på en PlayStation 5 (basismodell), og det er mulig at disse problemene ikke er fullt så fremtredende på for eksempel Pro-versjonen eller på PC. Når det er sagt, er dette ikke noe som ødelegger opplevelsen i sin helhet, men det er klart at dette er en mer budsjettorientert storfilm sammenlignet med noen av bransjens giganter.

Til syvende og sist er « Beast of Reincarnation et spennende sideprosjekt fra en velprøvd utvikler, og jeg skal være ærlig og si at jeg har hatt overraskende mye glede av spillet. Dette er den typen spill det er vanskelig å legge fra seg når man først har begynt, og hvis ikke det i seg selv er en god anbefaling, vet jeg ikke hva som er det. Det kan kanskje virke som et litt sammensurium av ulike inspirasjonskilder, men kombinasjonen av japansk RPG-sjarm og intens action er en formel som gjør at du vil ha mer etter ti, tjue eller til og med tretti timer. Hovedpersonen er kanskje hjerteløs og ute av stand til å føle følelser, men « Beast of Reincarnation utstråler derimot lidenskap og engasjement, og selv om det er noen få tekniske feil her og der, er det lett å anbefale dette til alle som liker japanske action-RPG-er.