Beautiful Katamari

Alt er som før, med andre ord. Dersom du ikke kjenner til Katamari-spillene, så handler de i all korthet om å rulle en liten limball rundt, masse objekter fester seg til ballen slik at den vokser seg større og større, og til slutt blir den kjempestor, og Kongen av Universet slenger den opp på himmelen, og vips: en planet er født.

Det høres banalt og enkelt ut, og det er det faktisk og. Ganske, i hvert fall. Katamari Damacy ble hyllet opp i skyene da det kom til Playstation 2 i 2004. Kritikere og utviklere elsket spillets enkle konsept, glade grafikk, og surrealistiske historie. Det mottok priser og hyllester, og ble en suksess for spillutviklerne i Namco Bandai.

I ettertid kunne man kanskje moderert synet på spillserien noe, for dette er faktisk ikke så gøy lenger.

Kanskje skyldes det at jeg nå, fire år etter jeg spilte spillet første gang, føler at tiden har stått stille. Jeg triller den samme ballen i de samme miljøene med den samme musikken og den samme tullete historien som jeg opplevde for fire år siden.

Serien har rett og slett ikke uviklet seg i det hele tatt, men har tvert imot tatt vare på alt som var kjipt med spillet i utgangspunktet.

For eksempel, klokka. Det som i utgangspunktet skulle være en morsom opplevelse der man rullet opp sjokolader og binders og mus og sushi, blir et stressmaraton uten like fordi man må få ballen stor nok innen en viss tidsfrist, for å komme videre til neste brett. Med lange tidsfrister er det ekstra frustrerende at man må starte helt på nytt igjen om man ikke får katamarien stor nok før tida går ut. Gleden av å utforske brettene og nyte omgivelsene forsvinner i et panisk mas for å finne objekter som er mindre enn ballen som man kan plukke opp.

Det blir stress, for til å være et såpass enkelt spill har utviklerne også laget en litt vel komplisert kontrollmetode som bruker de to analoge spakene. Det er akkurat den samme styringen som spillet alltid har hatt, og den er akkurat like slitsom som alltid. Det kan omtrent sammenliknes med å styre hvert sitt belte på en beltevogn, dytt en spake frem og en tilbake for å snu til venstre eller høyre. Jo da, det er logisk, men det er alt annet enn intuitivt og enkelt når man prøver å balansere i full fart på en linjal for å nå bort til et bord fullt av sjakkbrikker man gjerne skulle plukket opp.

Så der knøvler man seg gjennom brettet, svetter over kontrollen, og dulter borti masse ting fordi man ikke helt klarer å styre dit man vil. Og når tida renner ut, er det bare å starte brettet på nytt igjen.

Til spillets forsvar har utviklerne lagt til noen nye brett og moduser i 360-utgaven, og man kan nå sammenlikne hvor store planeter man har klart å lage med folk på vennelista. Men dette er ikke stort når resten av spillet føles så resirkulert som det gjør.

Beautiful Katamari er på mange måter både sjarmerende og fengende, i hvert fall hvis du aldri har vært borti serien før. Men jeg kan ikke unngå følelsen av Keiserens Nye Klær idet jeg triller ballen min rundt på skjermen. Et gammelt konsept som sårt begynner å trenge en ekstrem oppussing.