Big Beach Sports

Da Carl Thomas ba meg om å anmelde dette spillet tenkte jeg "...". Deretter tenkte jeg "...". Og finalen ble noe i retning av en renere stillhet. Ikke bare fikk jeg en litt vond smak i munnen, det luktet kalkun lang vei.

Deretter hevet jeg brystkassen og gjorde et tappert forsøk på selvoppofrelse: Big Beach Sports, okey. Høres ikke akkurat ut som en umiddelbar klassiker, men hva søren, det kan jo være gøy når småkusiner er på besøk. Det kan jo det! Det kan jo det!? Hysteriske forsøk på å overbevise meg selv til tross, det faktum at jeg nå sitter og messer antireligiøse og blasfemiske vers for meg selv er ikke et lovende tegn. Før jeg kaster meg ut i rundkjøringen på hjørnet ikledd glitterstift og ukeblader; møt årets verste spill.

Det å mangle ord har alltid hatt en positiv betydning i boka mi. Jeg var naiv. For hva skal jeg egentlig si om Big Beach Sports? Det er et såkalt partyspill. I disse dager er sjangeren synonym med fagbegrepet "shovelware." Spill som bare slippes ut i hovedstrømmen for å raske med seg enkel inntekt. Folkene bak Big Beach Sports har sluppet ut dette spillet på samme måte som man slipper ut kloakk. Tro meg, jeg overdriver ikke. Vi ser mange av denne typen spill på Wii i disse dager, men ingen (som jeg har prøvd) har vært i nærheten av så foraktelig som Big Beach Sports. Det gjør meg vondt å slippe dere inn på elendigheten, men det er uheldigvis, i dette tilfellet, min plikt som spillanmelder.

Det startet med navnet. Jeg fikk, som dere kanskje har skjønt, bange anelser. Så fikk jeg se coveret. En tærende frykt gikk løs på samtlige knokler. Tre horribelt designede plastdokker i en parodi på sportslig aktivitet. Ta en titt på coveret. Til slutt skrudde jeg på Wii'en og satte inn spillet i en kraftanstrengelse, som for å undergrave min egen motvilje. I hovedmenyen blir jeg møtt av tidenes verste bakgrunnsmusikk, en fire sekunder lang snutt med afrikansk tromme satt på "replay." Så var det på tide å spille litt Big Beach Sports.

Seks sporter er representert i spillet: amerikansk fotball, volleyball, fotball, strandcricket (?), frisbeegolf (!) og - ingen moro uten - boccia. Ethvert spill som inneholder frisbeegolf og cricket, om det er noen andre enn Big Beach Sports, burde totalforbys i spillbutikker verden over. Ikke at boccia er hæla i taket heller. Cricket innebærer å vifte med Wiimoten slik at en figur, en figur som forresten får Miis til å fremstå som overmennesker, klasker til ballen. Så skal man gjøre det samme igjen, bare at du kaster ballen opp for en datastyrt motstander. That's it, som man sier på engelsk. Frisbeegolf er så knakende festlig som det høres ut: man vifter med Wiimoten slik at en slags unaturlig etterligning av en frisbee skal fly i tilfeldige retninger. Den skal helst treffe kurven, derav navnet frisbeegolf. Det er lov å gråte.

Alt i alt så er Big Beach Sports en komplett fiasko. Et mareritt. I forkant skal jeg ha sagt at "det høres ikke ut som en umiddelbar klassiker." Det kan jeg følge opp. For når spillet begynte å surre i Wii'en opplevde jeg en umiddelbar smerte. Når jeg var i gang med frisbeegolf følte jeg meg umiddelbart suicidal. Og det er en direkte plikt av deg som forbruker å holde deg unna dette spillet. Min Wii er skitten.