
Altfor ofte består DLC av noen ekstra brett til en flerspillerdel som ingen spiller. Irrational ønsket noe annet, og har ikke engang en flerspiller i Bioshock Infinite, så når Burial at Sea kommer er det i form av et nytt enspillereventyr. Vi skal ned på havets bunn igjen. Ned til Rapture. Og det må sies med én gang at det er dette som er det store trekkplasteret til Burial at Sea. Rapture er nemlig så magisk og myteomspunnet at det for min del er nok til å synes at det er verdt pengene.
Så når en tilsynelatende ukjent Elizabeth besøker meg som privatdetektiv for å finne et bortkomment barn, da tilbringer jeg veldig mye tid på å bare vandre rundt og titte på ulike ting. Endelig forstår jeg hvorfor en del splicers hadde kaninører, houdini-fiender gir plutselig mening og jeg forstår meningen med Big Daddys. Dessuten står jeg med nesen mot hver eneste glassvegg i Rapture for å kikke på verden utenfor. Columbia får ha meg unnskyldt, men dette er den mest magiske spillverdenen som noensinne har blitt laget, og det er en ren nytelse å få se den i sine glansdager.
Fiendefloraen holder ikke helt den samme klassen som i tidligere Bioshock-spill ettersom katastrofen ennå ikke har funnet sted. Det finnes ingen Big Daddys som tramper rundt i korridorene, og de kjeltringene man møter føles mer som en gjeng gangstere fremfor utbrente og gale misfostre. Heldigvis får jeg tidlig tak i kroken som lar meg rutsje rundt høyt over bakken, og selvfølgelig en mengde våpen. Det tilfører en passende dynamikk i Burial at Sea. Man får også raskt en god ladning med plasmider, og takket være det smidige våpenhjulet fra tidligere Bioshock-spill går det raskt å bytte til det man vil ha. Dette sørget for at jeg byttet våpen og taktikk betydelig oftere i Burial at Sea enn i Bioshock Infinite.
En Bioshock-historie ville ikke vært Bioshock uten et mysterium, og ganske snart blir det tydelig at saken med det bortkomne barnet kanskje ikke er så enkel likevel. Jeg skal absolutt ikke ødelegge gleden for noen, men den som håper på en interessant historie har noe å se frem til. Dessverre er moroa over nesten før den har begynt, men det er helt klart en lovende historie og jeg gleder meg til fortsettelsen. Mange vil nok også sette pris på at skrekken er tilbake, noe som har manglet siden det originale Bioshock.
Selv om Burial at Sea byr på et HD-Rapture som overgår det vi har sett tidligere, så er jeg ikke helt fornøyd med grafikken. Det merkes at Irrational ikke har jobbet like hardt som med Bioshock Infinite. Noen steder ser litt fattige ut, belysningen er ikke så dynamisk som jeg hadde ønsket og en del av fiendene bryter litt mot bakgrunnen og ser nesten ut til å være limt inn. Dette kan kanskje kalles pirking, men jeg skulle gjerne sett litt mer arbeid i det visuelle.
For å oppsummere er altså Rapture det meste av innholdet i Burial at Sea. Det er fanservice av beste sort å endelig få se undervannsbyen før sammenbruddet. Det har blitt lagt mye vekt på å få med alle de gamle maskinene for eksempelvis liv og animasjoner, og disse lydeffektene kommer garantert til å få fans til å trekke på smilebåndet. Historien lover godt, men den er som sagt litt kort, og gameplayet hadde hatt godt av litt flere nyheter. Likevel kan jeg ikke annet enn å være fornøyd med Burial at Sea som føles uendelig mye bedre enn den vanlige utvidelsen av flerspillerdelen, og jeg er ikke i tvil om at dette er et må ha for fans av de første Bioshock-spillene.