Da Oscar-nominasjonene ble kunngjort sent i fjor var det ingen overraskelse at Birdman (Or the Unexpected Virtue of Ignorance) tok meg seg flest nominasjoner, sammen med Wes Anderson's Grand Budapest Hotel. Vi nordmenn hadde vi lite å si i saken - Birdman kom jo tross alt ikke til Norge før februar i år. Likevel var det noe med filmen som gjorde at selv vi som ikke fikk se den i tide følte den var verdig en nominasjon, og det er den virkelig.
2014 var et kjedelig år for film, fylt med oppfølgere og en haug av superheltfilmer som nærmest druknet oss i spesialeffekter og middelmådig skuespill. Et par filmer skilte seg ut i mengden, filmer som faller i kategorien av «storbudsjettsindiefilmer», og Birdman var en av dem. Selv om til og med denne er en superheltfilm er Birdman likevel i en klasse for seg selv, og er akkurat det Hollywood trengte - en film som sluker deg og tar deg med på en reise ulik noen du har sett. To timer går, og etterpå vil du bare tilbake inn i verdenen til regissør Alejandro G. Iñárritu.
Som tidligere nevnt omhandler filmen en superhelt - en utvasket og gammel en derimot, spilt av fantastiske Michael Keaton. Riggan Thomson (Keaton) spilte superhelten Birdman tilbake i hans storhetstid, og ble hyllet både som superhelt og skuespiller. Flere tiår har gått, og han prøver seg nå på å skrive, regissere og spille i sitt eget teaterstykke. Livet er derimot ikke lett - han sliter med å forholde seg til personene i livet hans, spesielt hans eksnarkomane datter og eksentriske medskuespillere. Hans mest vanskelige forhold derimot er med han selv, og stemmen som prøver å kontrollere han - nemlig stemmen til Birdman, en hes og nihilistisk stemme som minner mystisk mye på Bales hese Batman.
Også er det Thomson sin eksistensielle krise, fylt av angst, telekinese, levitasjon og livet som en utbrent superhelt. Thomson er kritisk til omverdenen like mye som seg selv, noe som blir reflektert gjennom hele filmen, fra kritikk mot filmkritikere til Birdmans hån av kjente A-skuespillere som alle har kastet på seg en superhelt-kappe de siste årene. Død og fordervelse fyller ikke bare stykket han setter opp, en Broadway-adapsjon av R. Carvers «What We Talk About When We Talk About Love», men hans virkelige liv, og parallellene gjør at man ofte spør seg selv hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. All vekten av et Broadway skuespill, et far-datter forhold og en personlighetsforstyrrelse havner på Thomsons skuldre, og filmen følger dagene før hans store comeback.
Hva som gjør filmen spektakulær er ikke bare den unike historien derimot, men faktumet at vi ser historien utfolde seg gjennom en uopphørlig scene. Alle scener går i ett, og det er vanskelig å finne punkter i filmen hvor regissøren har skreket «kutt». Scenene glir inn i hverandre, og man kan ikke hjelpe seg med å undre hvordan i all verden Iñárritu har fått det til. Kameraet er i konstant bevegelse og følger Thomson og de andre skuespillerens sømløst. Bildebruken er så imponerende at Children of Men ser nesten dølt ut i forhold. Bare den første scenen, hvor vi ser Thomson meditere flyvende over bakken er vakkert nok til å fryse og henge på veggen.
Det er derimot ikke bare kameramannens mesterlige teknikk som gjør filmen så flott - skuespillerne lyser opp hver scene, og Keaton gir sitt livs beste skuespillerprestasjon, to tiår siden han takket nei til å spille i Batman Forever - som antageligvis var for det beste. Emma Stone overrasker også stort, med en følelsesladd monolog i midten av filmen som viser skuespillerinnen i et nytt lys. Zack Galifianakis er også verdt å nevne, som tok på seg rollen som Thomsons loyale og velkledde produsent- ja, han ser faktisk velkledd ut for en gangs skyld.
Utenom Keaton er det derimot Edward Nortons rolle som en ekkel, arrogant og narsissistisk skuespiller, den perfekte klisje av alles verste bilde på en A-kjendis, som imponerer mest. Norton fungerer som den perfekte kontrast til de ødelagte personlighetene som oftest fyller skjermen, med sin kjepphøyhet og syn på seg selv som det beste som har skjedd Thomsons skuespill.
Historien, skuespillet, kamerabruken, musikken - alt passer perfekt med hverandre, og det er virkelig ingenting som skiller seg ut som svakheter med filmen. Det eneste som potensielt kan skuffe en seer er hvis de ikke liker en halvåpen slutt, eller misliker telekinese. Birdman er intelligent, teknisk mesterlig, emosjonell og ulik noe annet. Superhelt-sjangeren har stått stille lenge, og Birdman er filmen som gjorde hva Guardians of the Galaxy gjorde - bare med litt mindre Chris Pratt og 80-talls slagere.
Filmen har blitt beskrevet som en «Dark Knight» for sjelen - og det er ingenting feil med dette utspillet, for det er dette Birdman virkelig er. Det, og en film som endelig gir oss en ny grunn til å elske film.