Black Mesa

Før Half-Life så dagens lys, var ikke hovedpersonene i alle skytespill stumme. Det var ikke mye historieformidling å spore i FPS-sjangeren, og gåteløsning fant du heller i pek-og-klikk-spill. Før Half-Life var et brekkjern noe kun snekkere og innbruddstyver hadde sansen for. Man kan mildt sagt si at Valves første spill endret bransjen for alltid.

Plutselig ble vi servert et skytespill som ikke bare dreide seg om skyting. Vi ble servert en oppslukende historie om et forskningsprosjekt som mildt sagt var ute av kontroll. Jeg husker fortsatt følelsen jeg fikk den første gangen jeg tok t-banen til Sector C Test Labs. Den første gangen smadret en trekasse med brekkjernet, på jakt etter helsepakken jeg desperat trengte. Den første gangen jeg traff et av de hundelignende vesenene. De som på en måte sprenger. De skremte vannet av meg. De gjorde det i originalspillet, og takket være bedre effekter gjorde de det igjen i Black Mesa.

Jeg husker at jeg stoppet opp og klødde meg i hodet da jeg oppdaget G-Man. Hvem var han mannen i den stramme dressen? Han stod bak et vindu og diskuterte med en av forskerne, like før alt gikk til helvete i testkammeret. Joda, han kan sees enda tidligere, men jeg hadde ikke oppdaget han før da.

Spillet var fylt til randen av disse herlige øyeblikkene. Den første gangen jeg møtte militærsoldatene. Den første gangen jeg ble overrumplet av en headcrab rundt hjørnet i en ventilasjonssjakt. Var det i det hele tatt så vanlig å kravle rundt i ventilasjonsanlegget før Half-Life?

Eventyret var en umiddelbar klassiker, en magisk reise som på la grunnlaget for FPS-sjangeren slik vi kjenner den i dag. Man trengte ikke være spillkritiker for å skjønne at Half-Life var noe helt spesielt.

Disse vakre opplevelsene hadde åpenbart prosjektleder Carlos Montero og resten av Black Mesa Modification Team også. For åtte år siden startet de nemlig et fanprosjekt utenom det vanlige. De skulle gjenskape et av verdens aller beste spill. Lite å si på ambisjonsnivået, det skal være sikkert å visst.

Årene kom og gikk, og noen mistet troen på prosjektet, men i forrige uke var merkedagen endelig over oss. Det kom som en overraskelse for mange, men Black Mesa var omsider lansert!

Og for en jobb utviklingsteamet har gjort! Utgangspunktet var som sagt av ypperste klasse, men likevel er det åpenbart at kildematerialet har blitt behandlet med både kjærlighet og respekt. De har vært fornuftige i måten de har angrepet prosjektet på, og kun forbedret de områdene som trengte forbedring. Resten har de latt være.

Den mest åpenbare forbedringen gjelder det visuelle, som har blitt hevet til Half-Life 2-nivå. Grafikken og effektene er ikke banebrytende etter dagens standard, men samtidig er forbedringen dramatisk. På tilsvarende måte fungerer fysikkmotoren nå i tråd med fysikkens lover, og lydbildet har fått en overhaling. Alle dialoglinjene har blitt spilt inn på nytt, og de kuleste øyeblikkene underveis forsterkes av fete musikkinnslag. Den kunstige intelligensen til fiendene virker dessuten hakket hvassere.

Resten av spillet er stort sett det samme. Noen få sekvenser har riktig nok blitt kortet ned litt, men dette er ikke på grunn av latskap fra utviklernes side. De har heller skåret bort det lille som var av overflødig fett fra det mesterlige originalspillet. Samtidig har de lagt til en og annen seksjon på egenhånd, og Half-Life-veteraner vil legge merke til små avvik her og der. Disse endringene er dog gjort med kjærlighet til kildematerialet, og de bryter aldri med spillets ånd og særpreg. Tvert imot forsterker de opplevelsen.

Større endringer har derimot ikke blitt gjort, og det er helt greit. Man tuller ikke med en legende, og det er tydelig at Valve gikk grundig til verks da de satt sammen spillet. Brettdesignet, atmosfæren, den oppslukende settingen, mystiske G-Man, tempovariasjonene og gåtene. Alt som gjorde originalen så bra er intakt, og takket være ny grafikk og lyd føles alt forsterket. Nostalgien strømmet over meg fra første sekund, og den slapp ikke taket før jeg hadde spilt gjennom hele herligheten.

Jeg har spilt mange FPS-spill gjennom årene, og selv om flere har vært gode har kun Half-Life 2 klart å tangere Gordon Freemans første eventyr. Jeg elsker de nerdete forskerne og de jordnære sikkerhetsvaktene. Jeg elsker twistene underveis. Jeg elsker Headcrabs og Vortigaunts. Jeg elsker den brutale vanskelighetsgraden og måten du ikke blir holdt i hånda hele veien, slik du ofte blir i dagens spill. Alt i alt elsker jeg Half-Life. Jeg gjorde det før Black Mesa ble sluppet, og jeg gjør det i enda større grad nå.

Det er i det hele tatt veldig lite å utsette på Black Mesa. Utviklerne fikk mye gratis da de tok utgangspunkt i Half-Life, men samtidig er det snakk om en brukerskapt mod som ikke koster deg en krone. Det avsluttende Zen-kapitelet er ikke på plass enda, og jeg kom over en og annen bug underveis, men det spiller ingen rolle. Det gjør ikke de gammeldagse stigene og de småklønete hoppene heller. Dette er en forbedret utgave av et mesterverk, som alle bør få med seg. Absolutt alle.

Black Mesa lastes ned gratis fra blackmesasource.com. For å spille trenger du også Steam og Source SDK Base 2007 (begge disse er også gratis).