Blackguards

En tirsdag kveld rusler jeg ned mot Edderkoppen hotell i Oslo Sentrum. Der møter jeg Claas Wolter fra Daedalic Entertainment, som er klar med en fersk versjon av sitt kommende spill, Blackguards. Etter et par timer med demonstrasjon av Blackguards og noen spørsmål, drar jeg hjemover med en kode til nevnte spill. Her har du mine inntrykk.

Har du ikke hørt om Blackguards før, er det nok kjekt å vite at det er et turbasert rollespill satt til en fantasy-setting, der du tar kontroll over en bande bestående av skurker og banditter. I kjernen av opplevelsen ligger det en tanke om å tvinge spilleren til å ta vanskelige valg, både i kampsituasjoner og i selve historien. Man velger ulike steder å reise til fra et verdenskart, og blir stilt ovenfor ulike scenarioer. Selve utforskingen kan minne litt om Dragon Age: Origins, bare at man klikker på ulike deler av skjermen, i stedet for å manøvrere karakteren sin gjennom en tredimensjonal verden.

Det første man gjør i Blackguards er å lage seg en karakter. Man kan velge mellom klassene warrior, mage og hunter, alle med sine fordeler og ulemper. I tillegg kan du velge navn og utseende på karakteren din. Når dette er gjort går du løs på Blackguards mørke fortelling om svik og tvil, og neimen føler man seg ikke dolket i ryggen allerede to minutter inn i spillet, når man må kjempe seg ut av et fengsel man er usikker på om man fortjener å sitte i.

Det går litt sakte i starten av demoen, og opplysninger om hvordan spillet skal spilles kommer kanskje litt tett i tett, men det jeg først lot meg imponere av var allikevel det dype turbaserte kampsystemet. I tillegg til at man kan benytte seg av mange ulike egenskaper og et omfattende level-system, er det også mulig og ofte nødvendig å ta i bruk omgivelsene til sin fordel. Er du for eksempel omringet av vann, kan magi med elektrisitet være ekstra farlig både for deg selv og andre.

Jeg merket fort viktigheten å ta seg tid til å bevege på kameraet og se seg rundt for å oppdage potensielle bortgjemte farer eller skattekister. Ettersom man må legge såpass mye vekt på å tilpasse seg omgivelsene, føles hvert oppdrag litt som et puslespill, der rå makt heller blir en siste utvei i forhold til å prøve å overliste fienden.

Loot, altså anvendbare saker og ting man plukker opp på reisen, kan brukes til å oppgradere karakterene sine. Selv om det er nok av alternative oppdrag og loot å få tak i, er det god strategi, og ikke trening og karakterbygging, det legges vekt på når du skal vinne kamper, selv om det definitivt er hendig å ha en godt rustet karakter i noen av spillets vanskeligere oppdrag. Det ferdige spillet skal ha over 180 unike baner man kan begi seg ut på, hvorav flere er valgfrie, og er innholdet like variert som det jeg har sett til nå, vil man ha bra med innhold å bryne seg på.

De ulike valgene man tar i løpet av spillets gang bærer preg av at man styrer en gjeng som ikke er mors beste barn. Karakterene er ikke nødvendigvis onde, og det er ikke umulig å identifisere seg med dem, men de fremstår som kyniske og sleipe. Valgmulighetene du får preges av dette, og ulikt de fleste spill med denne typen moralske valg er det ikke noen åpenbart «snille» valg.

Når det er sagt, er hovedpersonenes hovedsaklige sleipe natur, nesten et lysglimt i den mørke og dystre fantasy-verdenen "The Dark Eye", et univers utvikleren har brukt i et par av sine tidligere spill. Dette er en verden herjet av sykdom, og Claas understreker etter hvert som han viser meg et par scenarioer, at det ikke er lett å vite hvem man kan stole på, og hvem man bør holde seg langt unna. Det skjønner man fort ved å spille selve spillet. Claas bestemmer seg for å gi en han møter på i spillet litt for mye tillit, og ender med å våkne opp uten våpen og omringet av fiender. Skulle man være parat til en real slosskamp, er det dog ikke noe i veien for snu også denne situasjonen til sin fordel, ved å ransake fienden for våpen og andre gjenstander.

Det hersker en ubarmhjertig stemning i Blackguards. Ikke bare er det en verden der man må være lur eller bli lurt, men de mørke, støvete omgivelsene danner et bilde av en lite gjestmild verden. Et bilde som fullføres av dyster musikk, og som står i sterk kontrast til Daedalics forrige prosjekt, det muntre pek-og-klikk spillet Deponia.

Basert på hva jeg har sett og spilt av Blackguards er jeg definitivt positiv. Karaktergalleriet og historien engasjerer, og jeg tviler ikke på at det mørke universet vil være på sitt beste etter hvert som spillerens utfordringer øker og man merker konsekvensene av valgene man tar. Hvor godt Daedalic lykkes med dette gjenstår å se, men de har i hvert fall klart å lage en mørk, ugjestmild verden jeg gjerne vil tilbake til, og det er ikke verst.