Blasphemous II

Da flertallet av de nystartede indie-studioene bestemte seg for å prøve seg på den stadig mer trendy Metroidvania-sjangeren, klarte Sevilla-baserte The Game Kitchen å sette sitt eget preg med 2019-suksessen Blasphemous. De satset på detaljert pikselgrafikk, en rik, men kryptisk historie og historiefortelling basert på Spanias mørkere religiøse tradisjoner, og et passende bevegelsessett. Og det skiller seg utvilsomt ut i en overfylt sjanger, selv om vi syntes det var litt stivt og underutviklet.

Så for oppfølgeren ønsket vi oss naturligvis et mer smidig og utviklet 2D-mørkefantasy-eventyr, og akkurat som det skjedde med de første inntrykkene mine for tre måneder siden, kan jeg nå bekrefte at det er akkurat det vi får.

Vi snakker ikke om Samus Arans atletiske hurtighet i Metroid Dread her, men du kan være trygg på at hvis originalens ujevnhet var ditt største problem med spillet, vil du ha det kjempegøy her. Figurens reaksjonstid er rett og slett mye bedre, selv når man tar hensyn til de obligatoriske nedkjølingstidene for noen av evnene hans, og måten du beveger deg gjennom de ulike banene på - særlig når du har låst opp en rekke fancy moves - føles bare bra.

Som vi sa den gangen, er den viktigste nyheten denne gangen hvordan du former både spillestilen din og måten du utforsker kartet på fra starten av, ettersom du får valget mellom ett av tre spesifikke våpen til å begynne med. Og hvorfor påvirker dette valget både kamp og ferdsel? Jo, fordi Ruego al Albas brede sverd kan åpne nye stier ved å skjære gjennom tykke røtter, Veredictos røkelseskar-fløyel kan få noen magiske bjeller til å ringe for å skape plattformer, og Sarmiento- og Centella-dolkene kan få deg til å lynportere deg gjennom speil.

Dette er designet med omhu for å gi spillerne valgfrihet og uttrykksmuligheter, og det fungerer for det meste. Men som vanlig når man introduserer mer variasjon og ulike alternativer, føles det av og til som om fiendene du står overfor, bortsett fra de stiene du åpenbart ikke kan ta, er ment å bekjempes med et annet våpen, og det kan også skje at du blir for knyttet til en av dem, noe som mest sannsynlig vil få deg til å se flere "Exemplaris Excomvnicationis"-skjermbilder enn du hadde forventet.

Dette siste er selvsagt helt greit, ettersom det bare gjør at du må beherske minst to våpen, og de nye våpnene som etterfølger det opprinnelige våpenet ditt, kommer tidlig nok i spillet (med sine ekstra ferdighetstrær som tar litt lengre tid å låse opp). Alt dette, sammen med karakterens egne evner, tilleggskrefter og elementære magier, gir et mye morsommere kamp- og bevegelsessystem, noe som forbedrer både kampene og den forventede backtrackingen.

Men, og dette har kanskje både med spillets bevisst kryptiske natur og dets sjelebårne utholdenhet å gjøre, det tar en god stund å forstå hvordan de ulike systemene og gjenstandene fungerer, hvordan de henger sammen, eller hva du skal gjøre i enkelte situasjoner. Dette gjelder også historien, interaksjonen mellom karakterene, sideoppdragene og hele meningen med spillet, eller til og med din egen rolle i handlingen.

Jeg forstår, og spillregissør Enrique Cabeza fortalte oss nettopp det, at alt som har med historien å gjøre, med vilje er uklart, og jeg liker også at mange spillere elsker å undersøke, dele eller komme med sine egne tolkninger. Men jeg kan også se hvordan hele tilnærmingen kan ende opp med å bli avskrekkende de første 5-10 timene hvis du ikke føler at du får noe meningsfylt tilbake, en risiko originalen tok for langt.

Mitt eneste problem med et ellers vakkert, brutalt og svært underholdende eventyr (foruten noen mindre bugs og feil som var forvirrende, men tilsynelatende ikke spillbrytende) har å gjøre med tempo, balanse og utformingen av noen få spesifikke møter. Tempoet kan få seg en knekk avhengig av hvilke våpen du velger, og dermed i hvilken rekkefølge du utforsker de ulike områdene, inkludert noen litt kjedeligere turer. Balansen trenger kanskje en revisjon eller to, siden noen av de fantastiske bossene kan være ekstremt lette eller ekstremt vanskelige, der de førstnevnte svikter deg og de sistnevnte går deg på nervene uansett hvor mye du oppgraderer eller skreddersyr utstyret ditt. Til slutt er det noen av kampene som føles litt for arkaiske eller juksete, for eksempel når du blir uopprettelig truffet eller må forholde deg til uberegnelige fiender.

Når det er sagt, kompenserer alt det andre mer enn nok for mine innvendinger. Miljøene du besøker er noe av det vakreste og mest stemningsfulle pikselkunst jeg har sett. Nivådesignet er på høyde med noe av det beste i sjangeren, og det finnes et par interessante nye ideer vi gjerne skulle sett mer av, for eksempel sandmekanikken, et spesifikt samleobjekt som danner en stige, eller måten du finner de skjulte søstrene på.

Lydkulissen er også mye bedre, og noen av musikkstykkene, som for eksempel The Severed Tower, er minneverdige. Og den siste tredjedelen av spillet er, som seg hør og bør i denne sjangeren, intet mindre enn mektig. Selv historien, med sin iboende mystikk, klarer på en eller annen måte å fascinere, til tross for at man bare forstår en del av de urovekkende historiene og referansene.

Blasphemous II vil ta deg rundt 15-20 timer, avhengig av hvor mye av en fullfører du anser deg selv, noe som etter min mening gir en tett nok opplevelse. Hvis du er fan av sjangeren, vil jeg si at dette er det beste Metroidvania 2023 vil se, og jeg tror også det er et must for fans av det første spillet og en forløsning for de som syntes det var for stivt. Likevel og av de nevnte grunnene er jeg også sikker på at det utrolig talentfulle teamet på The Game Kitchen kan utmerke seg enda mer. At de kan nå enda høyere himmelstrøk.