Bleach: Shattered Blade

Denne anmeldelsen kan kortes ned til følgende to setninger: Super Smash Bros. Brawl kommer senere i år. Vent på det, og/eller kjøp deg No More Heroes til påske.

Jeg er på dypt vann når jeg nå setter meg ned med det som er et spill basert på en prisbelønt manga og TV-serie. Jeg har ikke noe tidligere kjennskap til Bleach, og det var derfor jeg muligens reagerte noe feil da jeg kikket meg gjennom introen til spillets historiemodus. Jeg lo høyt. Lol'et, om de unge sier i dag. Det jeg senere oppdaget var at det jeg trodde var en smart og morsom måte å parodiere japansk animekultur på, faktisk var dødsens alvor. De klisne kommentarene, den påtatte alvorligheten og det altfor, altfor seriøse plottet skulle ikke gi meg latterkrampe. Det skjønte jeg etterpå.

VIZ Medias Bleach handler om Ichigo Kurosaki, en tilsynelatende vanlig kar med unntak av én ting: han kan se spøkelser. Ichigo må ta konsekvensen av spøkelsesangrep på familien sin og kjempe mot de onde åndene samtidig som han hjelper noen av dem med å finne evig ro. Fans av manga-bladene og TV-serien finner mye av historien igjen i spillet, der Ichigo og vennene hans fanges i Soul Society. Den eneste måten å komme seg ut på er ved å finne Sokuyoku-sverdet, som igjen kan åpne porten tilbake til deres verden. Dette sverdet kan "bygges" ved å samle sammen biter som finnes hos forskjellige fiender. Samtidig lurer en mørk skapning i skyggene, og truer med å gjøre innsamlingen vanskeligere enn den allerede er...

Kampene i Bleach er fartsfylte, men stort sett ganske enkle etter at man har kommet seg inn i kampsystemet. Det rasende tempoet og muligheten for å løpe kjempefort i ring rundt motstanderen din gjør derimot ninja-faktoren ganske så høy. Samtidig ser man kjapt begrensningene i et kampsystem som ikke kan vise til mer enn en god håndfull forskjellige slag og spark. Det blir fort det samme, og med særdeles effektive superangrep blir kampene ofte bare en transportetappe der vinneren er den som først får samlet nok Bankai-energi til å utløse et spesialangrep. Jeg liker utholdenhetsmåleren, som tappes når man angriper fort og lenge. Denne måleren hindrer at man bare bruker lynraske angrep som lammer fienden, ettersom man bare kan gjøre det noen sekunder før måleren er tom.

Grafikken er enkel, med en cel shading-lignende følelse som passer godt med manga-stilen. Allikevel blir det en svak karakter også her, rett og slett på grunn av de ulidelig kjedelige omgivelsene. Døde miljøer uten ødeleggbare gjenstander gir en statisk og kjedelig følelse som bidrar til å trekke ned et allerede ganske svakt spill.

Historiemodusen består av 32 figurer som hver og en visstnok har en unik synsvinkel på historien. Den påstanden bekreftes ikke av de jeg har spilt gjennom med, og jeg er ærlig talt skeptisk til at resten av røkla bringer vanvittige overraskelser til bordet. Uten å røpe altfor mye går greia ut på at du samler sammen biter til Sokuyoku-sverdet, før historien tar en ganske ventet vri. Problemet er at dette skjer hver gang, på nærmest identisk måte. En naturlig sammenligning med Tekken viser klart forskjellen. Der Tekken disker opp med forskjellige historier som samles i King of Iron Fist-turneringen, klarer ikke Bleach å variere i særlig grad.

Variasjonen dukker til stadighet opp som det største ankepunktet mot Bleach. Kampsystemet, historien, grafikken og gameplayet er de samme, om og om igjen. Det er rett og slett for opplagt hva som skal skje i hver kamp: Utfør noen korte angrep tett etterfulgt av kraftige slag, helt til du kan utløse Bankai-modusen. Deretter er det plankekjøring frem mot "Match over!". Det holder ikke som fullverdig spill med rett til å loppe deg for lommepenger.

Fans av mangaen eller TV-serien kan sannsynligvis heve totalkarakteren med et par hakk grunnet alle referansene til obskure hendelser og personer. Som utenforstående sitter jeg med et spørrende uttrykk i ansiktet hver gang det nevnes hendelser i serien uten noen forklaring. Dette er ikke spesielt irriterende i utgangspunktet, men samtidig er det vanskelig å bli skikkelig engasjert når ikke spillet i seg selv gir noen holdepunkter. Bleach er kortlivet underholdning uten stor variasjon, men kan godt fungere som et halvanstendig holdepunkt i den stadig lengre ventetiden frem mot Super Smash Bros. Brawl.