Jesus-rock har ikke noe pent rykte. Jeg skal ikke påstå at jeg har utforsket sjangeren i nevneverdig grad, men har man sett South Park eller et av de mange TV-programmene eller filmene som har harselert med kristne rockere, så sitter man fort igjen med et inntrykk av at det er en gjeng som egner seg best som gjenstand for vitser og spydigheter.
3 år har gått siden Volbeat slapp albumet «Outlaw Gentlemen & Shady Ladies» som var et meget bra album i min mening, nå har de danske rockerne sluppet et nytt album om heter «Seal The Deal & Let's Boogie». Her er min mening, sang for sang!
For meg er spill som Guitar Hero og Rock Band først og fremst knyttet til mine to siste år av studentlivet. For å få min musikkinteresserte hybelkamerat til å spille mer, var dette spillene som skulle få oss til å game litt mer sammen (og gi ham noe å slappe av med, arbeidsnarkoman som han var). Investeringen var unektelig en suksess, og i løpet av disse årene hadde vi mange besøk hvor venner stakk innom kun for å hamre løs på trommene, skråle av full hals eller leke rock star numbero uno.
Årest E3 var en fantastisk reise, med lite søvn og med gode titler som fansen har ventet lenge på, eller helt nye titler som bare venter på å bli prøvd.
Toto. I mitt musikerhjerte finnes det ikke noe fagrere navn enn dette. Etablert i 1977, på alder med mine foreldre, og likevel de kuleste gutta jeg vet om.
Det er ikke så altfor ofte jeg er "ute på byen" for å finne på ting - jeg er en lat stuegris som heller foretrekker at underholdningen kommer til meg uten at jeg behøver å gå ut av stuedøra. Men når jeg først kjenner kallet til å stikke hodet ut og minne seg om at det finnes en faktisk verden der ute, kan jeg like gjerne foreta mange aktiviteter på kort tid.
Det tar sjelden lang tid for meg å snakke om musikk før jeg sporer samtalen inn på Toto. Som en mann med ekstra stor forkjærlighet for 80-tallsmusikk, er det kanskje ikke rart at favorittbandet mitt består nettopp av en samling av L.A.s beste studiomusikere fra akkurat det tiåret.
Bloggen har blitt liggende brakk i nesten to uker nå. Det skyldes på ingen måter mangelen på motivasjon, og heller ikke mangelen på bloggpost-idéer, men ganske enkelt mangelen på tid. Desember er nok en travel måned for de fleste, men for oss som jobber i utdanningssektoren er den nok ekstra så travel, særlig når en har ansvar for at eksamensprosessen går som det skal gjennom måneden.
I helgen var tiden endelig kommet. Det var endelig duket for å reise på helgetur til London for å få oppleve noe vi hadde kjøpt billetter til allerede i mai. Det var endelig duket for å reise på en konsert kalt Distant Worlds: Music from Final Fantasy.
At jeg til tider kan være klumsete er ikke å legge skjul på, men heldigvis så er det ikke hele tiden. Nå er det sommertid og det betyr færre blogger og mer tid sammen med familien. For tre dager siden kom vi tilbake fra en ferietur til Östersund og hvor vi både fikk med oss cola og fantaburker pluss masse annet snacks som seg hør og bør.
Jeg er ikke det største konsertmennesket på kloden, til tross for at jeg er veldig glad i musikk, men i går kveld tok jeg og en kompis turen innom John Dee i Oslo for å få med oss en konsert/happening/kalldethvaduvil med Nice Peter, en av gutta bak Epic Rap Battles of History (en YouTube-kanal som jeg antar veldig mange lesere kjenner til eller har et forhold til).
Jeg tenkte egentlig å lage en liste over «forrige generasjons beste spillmusikk», men det følger alltid så mye krangling med sånne lister. Dessuten avhenger sangvalget veldig av hva man synes fenger akkurat i det man skriver, samt av hvilke musikkminner man klarer å riste ut av hukommelsen for øyeblikket. Forøvrig har jeg til gode å spille spill som Twillight Princess og Halo 3 som jeg kanskje burde ha spilt hvis jeg skulle laget en skikkelig liste. Jeg har imidlertid funnet en løsning: Jeg feiger ut.
det har seg slik at jeg hører veldig mye på musikk. mer enn de fleste. mer enn 99 %. på spotify hørte jeg i fjor på totalt 90 000 minutter med musikk, ca. 21 000 låter. det tilsvarer 1500 timer, eller 4 timer dagen i gjennomsnitt. dette er bare i spotify, og det inkluderer ikke musikken jeg har klokket inn på ipoden jeg går med hverdag, eller alle de timene jeg har tilbrakt i bilen eller med vinylspilleren. jeg har derfor et ganske greit basis for å velge ut en liste som omfavner det meste av det jeg hører på, og som etter min mening er fjorårets beste album. jeg har funnet ut at det er altfor tidkrevende å rangere hvert band etter nummer, og i tillegg skrive en begrunnelse, så det jeg i steden har valgt å gjøre er å dele det inn etter rang. hver rang huser en gruppe med album, der 1 er best og 10 er det dårligste av det beste (albumene er ikke rangert innenfor sine ranker). jeg kan derfor presentere for dere: heretics liste over fjorårets beste album
Jeg tenker 2 seperate bloggserier. Jeg har ingen deadline på den ene og sprøyter ut av og til. Den andre skal jeg avslutte en måned med. Den første bloggserien kaller jeg Album og det er enkelt og greit en track for track gjennomgang av et og et album. Jeg elsker å skrive om musikk og nå skal jeg gjøre det for real. Den andre skal som sagt avslutte måneden og da er det top 3 album som har blitt sluppet denne månden. Jeg går igjennom hvert eneste album i år, tilogmed "One Direction". Jeg må da selvfølgelig finne tak i albumene da. Dette kan bli morsomt fordi jeg får oppdage ny musikk og si til dere hva som er bra.
Nå som året går mot slutten følte jeg det var på høy tid å oppsummere hva det er jeg har hørt på dette året. Nedenfor har jeg valgt en blanding av min favorittmusikk fra året, og det jeg mener var den beste musikken som ble utgitt i år. Forventer selvfølgelig ikke at noen av dere kommer til å være 100% enige i det jeg har å si, så dere inviteres til å komme med egne lister og forslag i kommentarfeltet nederst i bloggen!