Norsk
Blog

Stusslighetens herre.

Skrevet av A to the H den 15 februar 2013 klokken 13:04

Ja, det er meg.

Her sitter jeg i aktivitetslæretimen med en skade som holder meg vekk fra ablegøyer i hele ferien, og forhindret en London tur med klassen. Ja, jeg brakk foten. Krykker i 6 uker og avlastning. Flotte saker som kom i grevens tid.... not!

Let's back it up a bit. Jeg skulle til russeballet som ble arrangert i tredje klassens ære. Høres gøy ut? Nja, var helt greit. Vi ble fulle og koselig og gjorde ballet til en stort fyllekalas. Gøy? Nei, ikke dagen derpå. Jeg finner ut at jeg skal jobbe på den elendig jobben min på Shell/ 7-eleven. Jeg er fyllesjuk, ordentlig redusert, og utrolig gira på en pizza. Jeg jobber i 7 timer og kommer hjem og gleder meg som en unge til Superbowl. Vinteren er veldig sterk denne kvelden, og det hele var en kald affære som holdt meg innendørs.

Jeg steker meg en pizza og gumler den i meg med en entusiasme jeg ikke har hatt på lenge. Føler meg fremdeles full og jævlig. Begynner å angre litt på at jeg inviterte over to kompiser til et ordentlig aften med amerikansk fotball action mellom Ravens og 49ers. Pizzaen går sakte igjennom kroppen som en varm kniv igjennom smør. Jeg tar på meg skoa og går ut til rommet mitt i garasjen ved siden av huset. Det virker litt glatt i dag, så jeg går forsiktig inn. Jeg gjør alt klart og kommer på at potetgull, sjokolade, brus og glass er ideelt for en god kveld. Jeg går inn litt kjapt fordi gutta kommer om en ti minutters tid. Jeg løper inn å henter godsakene. Da gjør jeg det jeg kommer til å være sur på meg selv for i en årrekke.

Jeg tredde på meg SLIPPERS! Hva i granskauens svarteste hull er det jeg tenker med??? Jeg trer på meg et sommerplagg som brukes kun når du har en harrytass i Hawaii. Jeg jogger ut med 3 glass, en cola og en potetgullpose uten fred og ingen fare. Småjogger litt. Og VIPS så kjenner jeg ikke bakken lenger og føler at beinet går sakte inn under kroppen min. Jeg kjenner hvordan den benner seg litt innover og hvordan jeg lander oppå den og hvordan hele foten brekker seg under meg. Ja, dette gjør jævlig vondt.

Jeg ligger der stusslig som alltid. Jeg finner meg selv i et smertehelvete uten stopp. Jeg ligger midt i snøen med en brukket fot, en vond albue helt alene. Jeg begynner å krabber meg inn mot huset mitt 40 meter unna (jeg sverger at det er de lengste 40 meterne i hele mitt liv). Jeg prøver å reise meg, men det helt umulig. Jeg bruker 15 min på kommer meg inn og legge meg i godstolen. Dette var en god kveld, merker jeg.

Jeg legger meg ned og kompisene mine kommer 10 min senere og vi ser ferdig Superbowl, og vi er alle lykkelige i alle våre dager - trodde jeg.

Neste dag etter å ha sovet i 2 timer blir jeg vekket og skal på skolen. Mamma finner ut at det er lurt å sjekke foten min først. Klokka 9 på kvelden samme dag er jeg hjemme igjen med gips på foten og en følelse av at skoleåret er ødelagt (jeg går på idrett i 3. klasse.)

Så her sitter jeg og gneldrer over min egen smerte. Londonturen som skulle vært denne uka gikk i dass. Den avgjørende idrettsturen gikk i dass og hele vinterferien gikk i dass!

Yey, happy me!

Stusslighetens herre.

Min fot.

HQ