City of God (2002) anmeldelse

Etter å ha tittet over den store konfektesken med filmer som må sees i løpet av livet, så fant jeg fram den brasilianske filmen «City of God» fra 2002. Filmen er satt i den sagnomsuste favelaen, med samme navn som tittelen, i Brasil, og er kjent som en av de beste filmene som noensinne er produsert. Er jeg enig i disse omtalene? Har regissørene klart å trollbinde meg på samme måte som, nesten, samtlige kritikere?

Innledningen av filmen får vi et retrospektivt og kjapt innblikk i hva filmen kommer til å dreie seg om. Vi blir introdusert til hovedpersonen Rocket, en liten jypling med drøm om å komme seg ut av Guds by ved å følge ambisjonene om å bli fotograf. Han står imellom en væpnet kaldfront mellom narkobanden til Li'l Zé og politiet av «ren tilfeldighet». Så spoles filmen 15 år tilbake i tid. Her møter vi både Li'l Zé og Rocket i ung alder. Disse to ungguttene møtes på en fotballbane, og har en relasjon igjennom felles venner. Herifra og utover filmen får vi en demonstrasjon av hvordan skjebne og lyster kan forandre selv den yngste gutt. Rocket holder seg til skolen, mens Zé holder seg til kriminalitet.

Hva kan man si om en så tabubelagt film om det grusomme livet til brasilianske barn som må nærmest må gå igjennom kriminalitetens gang for å overleve/oppnå noe med livet? Det er så mye som kan bli sagt om disse skildringene at jeg kunne ha skrevet i flere uker uten å gå tom for stoff. Det første man legger merke til er samfunnsskildringen. Ruiner, skur, narkotika, barnesoldater, mord, blodsprengte øyne, gråtkvalt hyling og tortur er ikke uvanlige syn i denne filmen. Budskapet skinner igjennom ved bruk av ironi og håpløshet. I en scene sier Rocket: ‘' Good guys always lose'', men man finner brått ut at dette er langt i fra sannheten i det gudsforlatte hullet med navnet «City of God». Ironien er virkelig slående.

Andre ting som er verdt å nevne er hvor latterlig knyttet du blir til hovedkarakteren Rocket. Du blir nærmest gjennomsyret av medfølelse ovenfor han. Du river deg i håret når det ser ut som at det butter imot for han. Jeg følte nesten at gutten var broren min når jeg satt på enden av sengekanten for å få med meg alle detaljene om hva som kunne skje. Det var en eminent karakterutvikling jeg aldri har sett maken til. De viser hvordan pakten mellom brødre gjelder, men at det alltid er unntak, selv for den mest rolige mann.

Jeg sitter igjen med så mange følelser etter å ha sett denne filmen at jeg sliter med å være kritisk til den. Perfekt balanse mellom følelser og kaldblodighet som gjør at man får en sympati ovenfor alle karakter. Alle karakterene som er med i filmen har en fremragende personlighet som stikker seg fram. Dette gjelder selv de minste karakterene som er med. Jeg er faktisk rett og slett sjokkert over at jeg har latt denne filmen ligge så utrolig lenge, og det er noe jeg angrer på akkurat nå. Inkluderer du alt dette med en pitch perfect narrativ styrke, så er denne filmen virkelig noe for seg selv.

Det er absolutt ingen markante/fatale feil som jeg fikk øye på i gjennom hele opplevelse. For det var nettopp det denne filmen var - en opplevelse av de sjeldne. Budsjettet til regissørene er lavt, men det er virkelig ikke synlig i dette mesterverket. Jeg merker at superlativene strømmer ut av fingrene mine akkurat nå, men jeg virkelig ikke noe for det. Det er skummelt å bruke termologi som ‘' perfeksjon'', men denne filmen nådde dette punktet.

En soleklar 10/10. Denne stupte inn på førsteplassen min over favorittfilmer. Tusen takk for denne filmen, Meirelles og Lund.