Likeglad og skandaløs

Dette blir en dyp drittblogg, så du er herved advart. Jeg har i mange år slitt med å være likeglad til nesten alt. Dette kommer at jeg, rett og slett, «don't give a fuck». Hvorfor? Fordi jeg mener at livet er for kort til å henge seg opp i fillesaker. Jeg kommer nærmere tilbake til eksempler senere i bloggen, så hold deg fast.

Hva mener jeg med ordet likeglad i kontrast til meg selv? Det er veldig simpelt; jeg klarer ikke å bry meg. Om det er snakk om barn som dør en fryktelig død i Afrika, frykt for å dø av en sykdom eller andre ting som folks rettigheter. Jeg klarer ikke å bry meg. Så langt har denne egenskapen vært en veldig stor fordel for meg, siden jeg er veldig lite emosjonell ovenfor folk jeg ikke har en følelsesladd tilknytning til.

Når det kommer til andre personers suksess, så er jeg ofte bitter og unner meg selv suksess over andre. Jeg er en individualist, som elsker å skryte og markere at jeg har klart noe i livet. Dette er en egenskap som står til stor kontrast til likeglad-faktoren. Klarer jeg noe selv, så er jeg langt i fra likeglad, fordi jeg gjorde noe som forandret noe. Om det er snakk om bragder som karakterer, eller om det er snakk om ideer som jeg har klekket ut selv. Disse er alltid bedre i mitt eget hode enn det er i satt ut i det virkelige liv.

Jeg kan oppfattes som en egoist, men sånn er det bare. Jeg innrømmer med et stort smil klistret på trynet mitt at jeg er en forbanna egoist som unner meg selv, og svært få andre (gjerne hvis dette gagner meg), suksess. Jeg ser kun på dette som en positiv egenskap, siden jeg da bryr meg om mine egne steg i livet, istedenfor andre, og da fokusere på meg og mine.

Så over til likegladheten. Ser jeg en nyhetssak hvor det er snakk om noe kontroversielt, så smiler jeg ofte. Da Northug fyllekjørte, så ble jeg smått lykkelig. Dette er en person som har opplevd alt i livet og roter det nesten bort, fordi han er en forbanna idiot. Da får jeg en skadefryd som er over gjennomsnittet. Er nesten ingenting som er morsommere og like tilfredsstillende enn å se at profiler og forbilder feiler i denne A4-hverdagen.

Jeg kommer aldri til å delta på en dugnad, som ikke er obligatorisk, igjen. Hvorfor? Fordi det kunne jeg ikke gitt mer faen i. Jeg kommer aldri til å donere til et godt formål, og jeg kommer i hvert fall aldri til å bli «forferdet» over kriser eller ting som vanlige folk ser på som skandaler. Skandaler er en illusjon som er medieskapt og det finnes ikke. Det er ingenting som kan betraktes som en skandale, mener jeg. Det ordet er ladet med kjendissladder og falske forhåpninger til folket. «SKANDALE: MANN i 80-årene får ikke plass i eldrehjem». Hvorfor i helvete skal jeg bry meg om dette? Dette er noe som ikke omfatter meg i det hele tatt. ‘'Tenk om det skjer med dine egne da, Anders?''. Den tid - den sorg.

Alt dette sett i ett, så er jeg fortsatt en fantastisk god kompis å ha. Jeg gjør nettopp noe folk ikke klarer å gjøre: Jeg holder kjeft om ting jeg finner ‘'skandaløst'', og skriker det ikke ut på nettet eller på gata. Hvorfor? Fordi jeg gir, rett og slett, faen.