Den norske neopoppens seiersdans

Hva er den norske neopoppen? Nei, nå spør du nok godt. Det er den klubborienterte hardfyllbalubaen som stammer fra hele Norges rasshøl, nemlig Fredrikstad. Der har det artet seg en kultivert kreftbyll, som danderer seg utover de norske radioene. Med dagsaktuelle sanger som «Pattaya» av Katastrofe, «Bare Min» av Morgan Sulele og definisjonen av koldbrann, nemlig «En godt stekt pizza» fra Staysman og Lazz.

Disse sangene handler primært om tre ting: grøftefyll og ass and titties. Jævlig intelligent, tenker de. NEI, TENKER JEG! Det ser, dog, ut til å være en ting som ikke går bare går sin seiersgang de neste to månedene. Nei, dette har vært jævlig lenge, og det har blitt planta/indoktrinert inn i pannelappen på samtlige under 16 år og de over 35 om at dette er en fantastisk artig og hipp utstilling av norsk kultur.

Det som kjennetegner den norske neopoppen er høy spilling av synths, trekkspill eller trompet. En oppskrift som er som dratt ut av ræva til alle mainstream-aktuelle techno/house DJer. Artistene har null fantasi og bruker de samme monotone riffene i hver bidige sang, og tekstene er så hjernedøde at du skulle trodd at de var skrevet av en femåring med null form for ordassosiasjon og rytme. Det at Pattaya var en av de mest populære sangene, hvor den hang i toppen av VG-lista i rundt 5 uker på rad, er en forbanna fadese. Det konstaterer at neopoppen er litt for populær blant smårollingene og de over 40, som er strandet i ingenmannsland (LES: førtiårskrisa).

Jeg skal ikke være den karen som sier at «musikk var såååååå myyyye bedreeeee føøøør (tips fedora ‘'m'lady'')», men det er faktisk en dose realitet og substans i dette argumentet. Datatechno og poppen som er laget i disse dager, baserer seg på å stjele rolige trompetlyder, synthtracks fra produsenter og jævlig mange remixer (HERREGUD, så mange remixes det er for tiden.). Det å se at band og artister lanserer egne album, hvor det er andre populære DJ'er, som har remixet deres låter, gir meg en stor avsmak i kjeften (se: Syn Coles utallige plater/singles hvor andre har remixet).

Det hjelper heller ikke å klage, for det viser bare at jeg er en dobbeltmoralsk liten drittsekk, fordi de er faktisk forbanna catchy. Har jeg tjue pils innabords, så gauler jeg de som en tilbakestående måke, som har svelget lakserende knekkebrød. Det funker, liksom, ikke på den måten - det ødelegger poenget mitt. De sitter og gnager meg i skallen hver gang jeg hører nøyaktig to sekunder av dem på radioen eller ved andre anledninger. De vil, faen meg, ikke ut av hodet før jeg har skreket den for full hals.

Nei, nå er jeg ferdig, for nå har jeg alle sangene på hodet. Faens helvete.