Norsk
Blog

Into the West

Skrevet av Glorfindel den 16 desember 2014 klokken 16:54

Jeg vil begynne denne bloggen med å nevne en av mine beste venner fra barneskolen. Denne personen holdt på med mye rart, blant annet å fundere over universet, spille Metal Gear Solid og lese Ringenes Herre. Som dere kanskje skjønner, så smittet mye av dette over på meg og særlig Tolkiens univers var så oppslukende, så forbløffende og fascinerende at det var vanskelig å ikke la seg fengsle. Lidenskapen var et faktum.

Det gikk ikke lenge før Ringenes Herre gikk fra bok til film. Hele trilogien skulle filmatiseres med regissør Peter Jackson bak roret. Oppgaven var formidabel, men i 2001 ble den første boken: Ringens Brorskap vist på lerretet. De neste to årene ble fulgt opp med To Tårn og selve kronen på verket: Atter en Konge. Jeg husker hver premiere som det skulle vært i går og har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sett filmene på kino, på dvd, på blu-ray, i vanlig utgave, utvidet utgave osv. Og selv om en vesentlig mengde materiale fra bøkene var trimmet vekk, klarte jeg ikke å holde et særlig kritisk blikk på filmene i en alder av 11 år. Universet jeg hadde forelsket meg i, kunne nå oppleves på nytt i levende bilder. Noe annet enn det streifet ikke mine tanker. I senere tid har jeg også latt bøker få være bøker og film få være film. Et viktig skille.

9 år senere sto en ny trilogi på døren. Hobbiten, forløperen til Ringenes Herre, skulle følge i samme fotspor. Den vesentlige forskjellen gjenspeiles dog i at Hobbiten, en bok som omtrent tilsvarer lengden til én Ringenes Herre bok, skulle trekkes ut gjennom tre filmer. Der Ringenes Herre ble kortet ned til en film per bok, ble Hobbiten fremstilt ned til hver side i boka (grovt beregnet naturligvis). For fans som stadig tørster etter mer fra Tolkien univers, var vel disse filmene som smøret på brødskiva. Den siste filmen: Femhærerslaget, som nå er servert for verdens befolkning, markerer mest sannsynlig slutten på 13 år med eventyr fra Midgard. Det har vært en utrolig reise, som har skapt mangt et inntrykk som bøkene opprinnelig la grunnlaget for. Og derfor vil disse filmene alltid være blant mine favoritter, uansett hvem pokkers filmer som måtte komme i fremtiden.

Men selv om det verken er bekreftet eller avkreftet at det vil dukke opp flere filmer i fremtiden, klarer jeg ikke å se hva mer de kan hente fra de resterende bøkene. Húrins barn er altfor ukjent i forhold til både Hobbiten og Ringenes Herre og fremstår mer som en sidehistorie som i svært liten grad knyttes sammen med disse bøkene generelt sett. Ufullendte fortellinger er en samling med fortellinger som Tolkien aldri rakk å fullføre og opptrer ikke som et enkeltstående verk. Da gjenstår kun Silmarillion, Tolkiens svar på bibelen og min favorittbok av nevnte forfatter.

Ryktene har allerede begynt å svirre om at Peter Jackson er fristet til å gå løs på Silmarillion. Jeg personlig ser flere hindringer enn muligheter for å livføre dette prosjektet. Silmarillion er en bok som i likhet med Húrins barn og Ufullendte fortellinger, aldri ble helt ferdigstilt av Tolkien selv. Fortellingene ble tatt opp, redigert og fullført av Tolkiens sønn: Christopher. Dette betyr først og fremst at Christopher Tolkien sitter på rettighetene til Silmarillion og etter uttalelser som "De slaktet boken og gjorde det til en actionfilm for de mellom 15 og 25 år." om de foregående filmene, virker det ikke helt som han er hyppen på å gi de fra seg heller.

Det andre store aberet er boken som helhet. Silmarillion er en bok som forteller mange historier. Om skapelsen av verden til de ulike rasenes oppstandelse, holder boka en rød tråd hele veien, men introduserer samtidig nye karakterer, steder og fortellinger i omtrent hvert kapittel. Jeg klarer derfor ikke å se for meg Silmarillion som film, ei heller noen særlig god måte de kan løse det på. Du har kapitler som stiller sterkere enn andre, som kanskje kunne vært flettet i sammen, men sammenhengen tror jeg fortsatt ville blitt rotete. En film ville heller ikke kunne dekket behovet denne boken krever, så en TV-serie a la Game of Thrones ville faktisk vært mer rettferdig. Og med sitt omfattende språk og stadig skiftende fokus, er Silmarillion så mye mer kompleks enn det både Hobbiten og Ringenes Herre er. Jeg vet derfor ikke om jeg i det hele tatt har lyst til å se den filmatisert.

Jeg begynner derfor å slå meg til ro med tanken om at dette er slutten. Men samtidig, så er det jo heller ikke det. Bøker kan leses om igjen, filmer kan ses på nytt og minnene vil nok jeg bære med meg helt til jeg selv seiler over havet, til det udødelige land.

Into the West

HQ