Årets Spill: 2014 (Del 1)

Spillåret 2013 var meget bra og 2014 har følgt opp med utsettelser og uferdige spill. Sett under ett, har heller ikke 2014 vært et like imponerende spillår som fjoråret var, men noen etterlengtede titler og positive overraskelser har blitt servert også dette året. Selv har jeg faktisk fått spilt en del spill dette året, flere enn jeg hadde planlagt på forhånd. Derfor har jeg fått nok titler til en topp 10 liste i år også og spillene som får den store æren av å pryde denne listen, er følgende:

10. Assassins Creed: Unity

I fjor overrasket jeg tydeligvis mange ved å gi Black Flag førsteplassen på listen. Mye av årsaken til det lå i at det var det første Assassins Creed spillet jeg spilte. Således ga det meg en ny og forfriskende spillopplevelse. Men etter å ha kjørt gjennom resten av serien i år, har jeg funnet ut at det ikke bare var førsteinntrykket av Black Flag som trakk opp. Det hadde også et hav av elementer jeg likte godt. Unity havner nok dog i andre enden. Spillet tar plass under den franske revolusjonen, som i og for seg er en spennende tidsperiode. Den gjenskapes blant annet med gigantiske folkemengder som gjør opprør i gatene. Du kan snike deg inn i disse mengdene for å gjemme deg for vakter, men det er ikke alltid det fungerer like bra. Det har vært mange klager på bugs og feil i spillet og jeg har støtt på noen ganske snåle tilfeller selv.

Kontrollsystemet er forandret til en viss grad, blant annet med et kampsystem som skiller blokk og angrep. Vanskelighetsgraden er også økt betraktelig. Det legges nå større vekt på sniking, noe som forsåvidt er bra, og blir du oppdaget og får 4-5 vakter etter deg, må du som regel løpe for harde livet. Men kontrollene er kanskje mer knotete enn de har vært noen gang og det er sjeldent lett å utnytte snikeelementene til det fulle. Hovedpersonen Arno er forsåvidt en likenes kar og historien hans er grei nok. Spillet er mye større enn det har vært tidligere og Paris har mange kriker og kroker du kan utforske. Byen ser ser veldig pen ut, men jeg synes ikke helt den klarer å fange stemningen som f.eks. de italienske byene hadde. Dette kan også være fordi musikken ikke gjør så alt for mye ut av seg. Det skal sies at Black Flag også seilte seg høyt opp på all-time listen min og derfor hadde jeg ingen forventninger om at Unity skulle overgå det heller. Spillet er ikke dårlig er og fremdeles tidvis underholdende å spille. Men Ubisoft har levert bedre.

9. Hearthstone: Heroes of Warcraft

I gamle tider kunne man kjøpe samlekort til å bytte eller spille mot andre personer og friminuttene rundt omkring på skolene ble fylt opp med dette konkurransepregede tidsfordrivet. Dette kan man strengt talt gjøre fremdeles, men du trenger ikke lenger å samle på kortene fysisk. Blizzards nye onlinespill lar deg samle på kort og spille mot andre personer uten å bevege deg en meter i fra sofaen. Og det er særdeles underholdende. Her finner du et hav av kjente figurer fra Warcraft universet, både legendariske helter og standard enheter. Hver spiller velger sin helt og så fort helten er slått ut, er spillet over. Kortene du samler på, innehar mange forskjellige evner. Alt fra å absorbere all skade til å sende et flammehav over hele brettet.

Hearthstone er også et svært tilgjengelig spill, da du ikke behøver å betale en krone for å spille det. Det er også relativt enkelt å sette seg inn i, men allikevel vanskelig å mestre. Etterhvert som du stiger i gradene, blir du nødt til å tenke strategisk i dine valg av kort og å kunne lese motstanderens trekk kan være skillet mellom seier og nederlag. På denne måten er spillet både kompetitivt, men også et spill hvor du kan kjøre et par runder når du har litt tid til overs. Spillet er også meget polert og har artige lydeffekter og musikk fra Warcraft's enorme verden. Spillet blir selvfølgelig noe ensformig i lengden, men med Blizzards tradisjoner for utvidelser, vil nok et påfyll med nye kort, moduser. etc., holde jernet varmt en god stund fremover.

8. Hyrule Warriors

Krysningen mellom The Legend of Zelda og Dynasty Warriors er ikke et Zelda spill. Allikevel føles det slik. Ved å vandre gjennom en original historie (som visstnok ikke er en del av Zelda tidslinjen), får du muligheten til å spille som et godt utvalg av kjente karakterer fra Zelda serien, alt fra Link, Midna, Fi, Zelda, Impa eller de litt mer udregelige typene som Zant, Ghirahim eller selveste Ganondorf. Men der Zelda spillene ofte krever en del tenking, er dette ganske utelatt i Hyrule Warriors. Her henter spillet det meste fra Dynasty Warriors sitt gameplay, som stort sett går ut på å mose alt du ser. På hvert område må du utføre ulike oppdrag samtidig som du konstant blir omsvermet av fiender. Noen litt sterkere enn andre. Du kan utnytte ulike komboer, items eller utstyr og også oppgradere figuren din etter hvert som de stiger i gradene.

Fryktelig avansert blir det aldri, men det føles friskt og ganske artig å se Zelda figurene på litt ukjent farvann og sammenslåingen av to så forskjellige serier fungerer i grunn ganske godt. Lydsporet bringer også tilbake kjente låter og det er sjeldent at remixede Zelda-låter høres så bra ut. Det nokså simple gameplayet blir ensformig etterhvert, men med så mange ulike karakterer, en egen eventyr modus og nedlastbart innhold, så er allikevel holdbarheten til Hyrule Warriors overraskende god. Og som en relativt stor fan av Zelda serien, falt spillet godt i smak.

7. Tales of Xillia 2

Tales of Xillia 2 er en direkte oppfølger til fjorårets Tales of Xillia. Dette fører med seg både fordeler og ulemper for spillet. For alle som likte originalen, vil nok dette spillet ganske sikkert falle i god jord. Spillet bringer tilbake kjente karakterer og landområder fra originalspillet, samt å introdusere et par nye hovedpersoner. Ludger Kresnik er seriens første stumme protagonist, men en fyr man liker godt allikevel. Historien er ganske interessant og bygges opp etter valg du selv gjør i spillet. Dette gjør at spillet blant annet har 3 forskjellige slutter. Det actionfylte kampsystemet er også videreutviklet med nye spesialevner og kombinasjoner du kan utføre ved å linke gruppemedlemmene sammen.

Men spillet har en tendens til å gjøre gjenbruken av gammelt innhold til litt for mye av det gode. Har du besøkt enkelte landområder i originalspillet, er det ikke fullt så spennende å gjøre det igjen her, ei heller å høre den samme musikken om igjen (selv om mange av låtene er gode). Utover i spillet er du også nødt til å gjøre ekstraoppdrag for å komme videre i historien. Det er forsåvidt en fin måte å implementere både utforsking og tilleggsstoff på, men oppdragene blir fort veldig ensformige. Sett under ett, virker egentlig Tales of Xillia 2 som en enorm DLC til originalspillet. En god en, vel og merke.

To be continued...