Årets spill 2017: del 1

2017 har vært et vanvittig spillår, med noen helt enorme titler. En del av de så store at jeg så vidt har klart å dytte inn 10 spill på listen. Men til tross for færre titler enn foregående år, har ikke spilletiden min gått ned. Derimot har det naturligvis ført til at det er en noen spill jeg ikke har fått mulighet til å spille i år. Her kan vi nevne spill som: Tekken 7, Shadow of War, Nioh, Divinity Original Sin 2, South Park og Uncharted: Lost Legacy. Samtidig har vi også noen spill jeg sto over av egen fri vilje (hei Battlefront 2).

Uansett har jeg da også i år klart å lappe sammen en liste over de 10-spillene jeg personlig fant mest glede av i år. Som nevnt var det først og fremst småvrient å få inn nok spill på denne listen. Men desto verre var det å rangere dem. I år var det nemlig uhyre jevnt blant omtrent samtlige spill på listen. Spesielt spillene som kommer til å dukke opp i del 2, der alle nesten kunne byttet plass med hverandre. Men en liste ville ikke blitt en liste uten rangeringer, så etter å ha tygget karamellen sønder og sammen, kom jeg til slutt frem til følgende resultat. Here goes nothing:

10. Crash Bandicoot N. Sane Trilogy

Man setter muligens ikke standarden ved å starte en årets spill-liste med en "remaster", men jeg skal prøve så godt det lar seg gjøre å rettferdiggjøre det. De tre første spillene med Crash Bandicoot, er noen av de kjæreste barndomsminnene jeg har. Utallige timer på min PS1, gikk med på å samle epler og krystaller, dø og prøve på nytt, ri på isbjørner og tigre, oppdage skjulte områder og knerte festlige bosser. Jeg hadde egentlig ikke forventet at disse spillene skulle dukke opp på nyere generasjons konsoller. Men jaggu gjorde de det. Og det viste seg at N. Sane Trilogy er like mye remake som det er remaster. Joda, det bygger på grunnmekanikkene til originalspillene, men samtidig er det så mye som er endret. Grafikkstilen har fått en enorm overhaling, stemmene og musikken er spilt inn på nytt og enkelte nymoderne funksjoner er lagt til. Gameplayet er på sin side ganske identisk med originalspillene, som til syvende og sist gjør N. Sane Trilogy til en oppusset utgave av eksisterende spill og ikke et splitter nytt spill i seg selv. Min reise tilbake til nittitallet var dog så forfriskende at jeg føler N. Sane Trilogy fortjener en plass blant mine favorittspill fra i år.

9. Cuphead

Cuphead er et særdeles snodig spill. Det er et spill som både ser og høres ut som en klassisk tegnefilm fra 1930. Men la deg ikke lure av sjarmerende visuell stil, for Cuphead er ingen dans på roser. Det er et "run and gun" sendt fra helvete, nesten bokstavelig talt. På øya Inkwell Isle, roter Cuphead og hans bror Mugman seg inn på et casino, hvor de taper et terningspill mot selveste djevelen. For å unngå at sjelene deres blir fortapt, må de samle kontrakter fra andre skyldige som befinner seg på øya. Slik bærer ferden gjennom dueller mot mange slike "skyldige", bedre kjent som bosser. Som sidescroller handler Cuphead i all hovedsak om å løpe, dodge og skyte. Men det er jaggu ikke bare bare, for Cuphead er et spill som ikke er særlig tilgivelig ovenfor å gjøre feil. Hver boss har en nokså unik fremtreden, så man må velge sin fremgangsmåte med omhu. Og naturligvis tåle å dø om og om igjen, til krampen tar deg. Jeg er fremdeles usikker på om jeg elsker det, eller hater det.

8. Tales of Berseria

Tales-serien har begynt å komme opp i et solid antall innslag. Jeg er fortsatt veldig glad i serien, men skal ærlig innrømme at spillene er i ferd med å bli farlig like. Berseria er intet unntak, men det gjør samtidig mye riktig. Både historien og karakterene er mer interessant enn flere av de foregående spillene i serien og musikken byr som vanlig på en blanding av lystige og intense toner. Kampsystemet og grafikkstilen er nok det som er forandret minst på. Kampsystemet byr nå i det minste på noen nye evner og kombinasjoner og så lenge det fremdeles gjør spillet underholdende, skal jeg ikke klage. Enn så lenge i hvert fall. Litt fornyelse kan vel kanskje ikke skade, Bandai Namco.

7. Horizon Zero Dawn

Det har vært knyttet store forventninger til PlayStation 4-eksklusive Horizon Zero Dawn. Utvikler Guerilla Games har ikke stått bak så mye mer enn Killzone-serien, men traff allikevel ganske godt med sin nye tittel. For la en ting være klart: Horizon Zero Dawn er et bra spill og det er imponerende hva utvikleren har fått til, med tanke på tidligere erfaring innen sjangeren. Spillets kanskje største problem er faktisk tidspunktet, eller rettere sagt året det ble gitt ut. Blant spillene som har dukket opp i år 2017, er det nemlig flere som gjør ting like bra, eller til og med bedre enn HZD. I hvert fall når det kommer til setting, historie, karakterer og musikk. Gameplayet er nok det området HZD treffer best på, da det tilbyr mange tilpasninger og ulike måter å felle de forskjellige robot-monstrene på. For min egen del synes jeg nesten litt synd på spillet, for at det ble sluppet i år.

6. The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Breath of the Wild har høstet store lovord siden lansering. Det ligger i toppsjiktet på Metacritic og ser ut til å havne helt øverst blant årets-spill hos mange. Mye av årsaken er nok at Nintendo har valgt å ta et steg bort fra den velkjente Zelda-formelen. Breath of the Wild byr på et open-world Zelda med et hav av muligheter. Det er ikke lenger enn rett linje fra sted til sted, du velger heller selv i hvilken rekkefølge du vil gjøre ting. Samtidig finnes det mange ulike måter å løse diverse utfordringer på. For min del merker jeg dog at Zelda er en serie som har gjort meg litt bortskjemt med årene. Jo, jeg også lot meg imponere av BOTW sin enorme frihet, men savnet etter de klassiske templene, våpen som ikke går i stykker, mer fyldig historie og flere minneverdige lydspor, lå hele tiden og la en liten demper for opplevelsen. Jeg tror kanskje Nintendo endret på litt for mye på en gang for mitt vedkommende, slik at BOTW ikke helt nådde opp på det nivået det ser ut til å ha havnet hos en del andre dette året.