Norsk
Blog
Life Is Strange

Life Is Strange

Skrevet av Ingar Hauge den 19 oktober 2015 klokken 09:53

I morgen (altså tirsdag) har siste episode av spillet Life Is Strange premiere. Spillet har gjennom årets løp dukket opp på manges lepper, og blant mange anmeldere har det blitt en aldri så liten favoritt. Ord som "kreativt," "spot-on," "spennende" og "årets spill" (noe jeg har hørt overraskende ofte) har dukket opp flere gang når jeg har snakket om eller hørt noen snakke om Life Is Strange.

Jeg har også forsøkt meg på Life Is Strange. Konseptet tiltalte meg når jeg hørte om spillet første gang i fjor, og dessuten hadde jeg sansen for det forrige spillet til utviklerne i Dontnod, Remember Me (selv om spillet uten tvil hadde sine feil og mangler). Og jeg kommer også til å prioritere siste episode så snart jeg får tid til det, om ikke annet for å henge med på diskusjonene.

Kort oppsummert handler Life Is Strange om den sjenerte fotografieleven Max, som kommer tilbake til barndomsbyen for å gå på et av landets mest prestisjetunge fotolinjer. Her gjenoppretter hun kontakten med barndomsvenninnen Chloe, som har gått punkens vei etter at faren døde og Max dro fra byen. Men desto mer omveltende er Max' nye evne til å reversere tiden og gjøre om på hendelser som akkurat har skjedd. Max må bruke evnen til å komme til bunns i skolens mysterier, finne Chloes savnede venninne Rachel og forsøke å komme til bunns i de paranormale hendelsene som skjer i byen.

Spillet gjør mye riktig, og særlig må tidsreise-mekanikken roses. Muligheten for å foreta en samtale, lære folks gleder og sorger å kjenne, og deretter spole tiden tilbake for å veve det inn i en samtale med dem gjør spillet til et spill som verdt å teste ut.

Men årets spill? Nei, det er Life Is Strange ikke. Til det har det noen sentrale ankepunkter.

1. Spillet sliter med tempoet
Spillets kanskje største ankepunkt er det utrolig varierte tempoet i spillet. Hver episode varer et sted mellom tre og fire timer. Dette kunne med fordel vært kortere.

Spillet forsøker å skape en slags avbalansert, rolig stemning mellom de store begivenhetene, som et forsøk på å gjenspeile småbylivet i Oregon. Dermed blir det mye trasking, mye snikfotografering av egnede fotomotiv, mange meningsløse oppgaver og ikke minst mye dialog.

Jeg er vel og for dialogdrevne spill, noe min forkjærlighet for spill som 999 og Virtue's Last Reward er et god eksempel på. Men to ting må være på plass for at dialogen skal føles meningsfylt. For det første må dialogen suppleres av meningsfylte oppgaver utenom dialogen. For det andre må det være mulig å ta dialogen i ditt egen tempo (les: mulig å hoppe over dialog). Dessverre mangler Life Is Strange begge disse elementene. Tempoet kan gå fra kjempeinteressant til gørr kjedelig på få minutter, og av meningsløse oppgaver må flaskesamling-oppgaven i andre episode være det beste eksempelet.

2. Spillets historie er rotete, klisjéfylt og uten overraskelser
Mange har omtalt historien i Life Is Strange som meget god, og at den serverer flere overraskelser underveis. Blant annet har cliffhanger-avslutningene i tredje og fjerde episode fått mye omtale.

Her må jeg bare beklage og si at det ikke er tilfelle. Historien i Life Is Strange kan kort og godt oppsummeres som en slags blanding av Twin Peaks og Donnie Darko, to kultklassikere innen populærkulturen som det også refereres mye til i spillet. Den kan absolutt ha sine interessante øyeblikk, men original er historien ikke. Hva cliffhangerene angår, må jeg igjen beklage, men de så jeg virkelig komme lenge før de inntraff.

3. Persongalleriet
Det siste ankepunktet mitt er også det helt klart mest subjektive, men bør likevel nevnes. Mye av spillets begivenheter kretser rundt Max og Chloe og deres forhold til omverdenen og hverandre. Dette er med andre ord to jenter vi blir godt kjent med underveis.

Hovedpersonene har fått mye skryt. "Troverdige" er et ord som brukes ofte. Og det kan jeg forsåvidt være enig i, særlig når det kommer til Max. Den sjenerte, litt nerdete jenta uten altfor stor selvtillit er godt portrettert i Max, og selv om det kan bli litt mye en gang iblant er hun absolutt interessant.

Men persongalleriet rundt Max er det verre med. Her støter vi på den ene high school-klisjéen etter den andre. Bitchen som egentlig er usikker på seg selv. Cheerleaderen. Sportsidioten. Den rike pappagutten som er skikkelig dust. Den religiøse jenta og mobbeofferet. Realfags-nerden. Og ikke minst: Chloe, punk-venninnen din som er sint på alt og alle og som sliter med store abandonment issues og en dustete stefar.

Kan hende er det slik en amerikansk high school fortoner seg, hva vet vel jeg (jeg var bare på et kort utvekslingsopphold på to uker, og vet med andre ord ikke alt om dette). Men jeg tviler. Jeg tror heller vi her snakker om overklassiske stereotyper som mangler dybde og originalitet. Et "sett dette før" oser av hele greia.

Personlig har jeg også problemer med historier hvor rollefigurene bare oppfører seg gjennomført tåpelig når de egentlig burde vite bedre. Dette gjelder ikke minst for Chloe, som bruker 90 % av energien sin på å være sint på noen eller gjøre noe som bare er fullstendig latterlig av henne å gjøre.

Nå har dette selvfølgelig en sammenheng med at jeg trygt kan plasseres innenfor "white straigth male"-båsen som aldri hadde noen rebelsk tenåringsperiode, og at jeg derfor ikke klarer å identifisere meg med mange av personene i spillet. Nettopp derfor føler jeg at det er viktig å dra frem.

Om man liker Life Is Strange eller ikke vil avhenge mye av hvorvidt du kjøper rollefigurene eller ikke. Gjør du det, ser jeg for meg at spillet kan treffe en nerve hos deg og seile opp som en av 2015s mest minneverdige opplevelser. Gjør du ikke det, tror jeg vi ender opp i samme bås: Vi synes det er et interessant spill, men ikke det beste vi har spilt i år. Langt ifra.

HQ