Star Wars: Lost Stars

Forrige uke skrev jeg ned noen tanker om boka Star Wars: Aftermath, og forsøkte meg dermed på noe så sjelden som en bokanmeldelse. I min heller negative omtale av boka påpekte jeg at dette var en av to nye Star Wars-bøker jeg har lest den siste tiden, og at jeg ville komme tilbake til den andre boka ved en senere anledning.

Innledningsvis må en liten misforståelse avklares: Det er ikke slik at dette er de første Star Wars-bøkene som noen gang har blitt publisert. Faktisk finnes det et solid antall Star Wars-bøker. Det er imidlertid slik at alle Star Wars-bøker som er publisert før Disney kjøpte opp rettighetene til Star Wars i 2012, nå er å regne som ikke-kanoniske (disse blir kategorisert som såkalte Legends, og blir som en slags apokryfer å regne). Dette gjelder for øvrig også spill og tegneserier fra samme tidsrom. På grunnlag av dette gis det mulighet for en slags "fresh start" når man nå publiserer bøker, tegneserier og lignende basert på universet.

I fjor høst forsøkte man å gjøre et større nummer ut av lanseringen av boka Star Wars: Aftermath. Langt mindre oppmerksomhet fikk derimot tenåringsboka Star Wars: Lost Stars. I ettertid fremstår dette som noe paradoksalt, for det er ingen tvil om at Lost Stars er den bedre av de to.

Handlingen i Lost Stars begynner noen år før Star Wars Episode IV: A New Hope og rebellenes kamp mot den første Dødsstjernen, og går senere parallelt med den originale trilogien før det hele avsluttes med slaget om Jakku (ørkenplaneten vi stifter bekjentskap med i den nye Star Wars-filmen). Vi tas med til planeten Jelucan, som ligger i The Outer Rim og som akkurat har blitt innlemmet i Imperiet. Under den store feiringen av innlemmelse møter vi to barn fra hver sin del av det klassedelte samfunnet på Jelucan, Thane Kyrell og Ciena Ree. Selv om de kommer fra hver sin del av Jelucan, blir de raskt gode venner på grunnlag av sin felles drøm: å bli en del av Imperiets stjerneflåte. Det viser seg med tiden at motivasjonen deres for å verve seg er noe annerledes: Mens Cienas drøm er å fly for flyvningens skyld, drømmer bare Thane om å komme seg bort fra den mishandlende familien sin.

Det tar ikke lang tid før Thane og Ciena får drømmen sin oppfylt og blir vervet inn i en av Imperiets rekruttskoler, og herfra går veien videre til en liv som en del av Imperiets militærmaskineri. På ett tidspunkt får imidlertid en av våre hovedpersoner samvittighetskvaler. Resultatet blir at denne ene deserterer over til den andre siden av konflikten. Dermed ender de to barndomsvennene på hver sin side av den galakseomspennende konflikten.

Noen har karakterisert Lost Stars som en slags Star Wars-variant av Romeo og Julie. Til en viss grad stemmer karakteristikken, men samtidig er dette ingen grunn til å avfeie romanen. Forfatter Claudia Gray balanserer historien på mesterlig vis, og får frem den smerten og konflikten som hovedpersonene til enhver tid oppfatter som følger av de valgene de tar og situasjonen de står i.

Noe av det som gjør historien så god, er først og fremst hvordan den får frem tankemønsteret hos Ciena, Thane og de andre rekruttene som etter hvert ender opp som soldater og offiserer i Imperiet. I filmene får man fort inntrykk av at Imperiet kun består av onde, samvittighetsløse mannfolk med britisk aksent. Lost Stars viser oss at dette slettes ikke er tilfelle. Motivasjonene for å verve seg i flåten er mange, men den generelle tanken hos den enkelte av dem er at de står i det godes tjeneste. Takket være et omfattende propaganda-apparat er det helt naturlig for dem å tenke at Imperiet tilbyr orden og likhet for alle i galaksen, mens terroristene i Opprørsalliansen skaper kaos og instabilitet. Og når man tenker over det, er det å sprenge en hel romstasjon med flere millioner arbeidere og soldater om bord veldig lett å tolke som et grusomt terroristangrep (selv om romstasjonen har det lite flatterende navnet Dødsstjernen). Boka er ikke så veldig tykk, men makter fortsatt å få frem en del av de indre motivasjonene hos flere av dem vi møter, inkludert dem som etter hvert velger å skifte side.

Språket i boka er lett og ledig, uten noen store kunstneriske krumspring. Det er en lettlest bok, samtidig som den er underholdende. Gray har dessuten en veldig god forståelse for hvordan man bør skrive Star Wars-litteratur. Der Wendig i sin bok elsker å slenge om seg med nye navn og begreper uten noensinne å forklare eller beskrive dem nærmere, begrenser Gray seg betraktelig. Hun konsentrerer seg heller om å spille på litt kjent, litt mindre kjent og et par ukjente ting, før hun sørger for at sistnevnte får den beskrivelsen som trengs for at vi som lesere skal klare å skape oss et indre bilde av dem.

Dommen er derfor klar og tydelig: Det er ingen tvil om at Star Wars: Lost Stars er en leseverdig bok, enten man har lest mye eller lite Star Wars-litteratur tidligere. Gray viser en god forståelse av hva det vil si å skrive bøker innenfor serien, og jeg håper virkelig vi får se og lese mer av henne i fremtiden.

Dødsstjerner: 4/5

Det finnes også et par andre bøker i den nye Star Wars-kanon, deriblant Tarkin og A New Dawn. Får jeg lest dem, kommer jeg sikker tilbake med noen tanker om disse også.