Norsk

#H4NG0V3R Morgenen jeg skulle nesten skulle ønske jeg ikke våknet...

Lenge siden jeg har skrevet noe her, og ser at siden sist jeg var aktiv her inne, så er stafett blogg blitt et ting, og jeg gjør et forsøk 20 minutter før jeg skal dra fra jobb... GO!

Jeg var på en fest i min russetid i hjembygda, kvelden inneholdt selvfølgelig da store mengder alkohol, ja mer enn du tror! Jeg drakk og var i et godt humør så drakk selvfølgelig enda mer enn det igjen etter det. Så gjorde jeg nattens største feil, jeg ble med på en shottekonkurranse... Insert Black Out!

Dagen derpå, våkner jeg i en seng med to andre gutter, som var totalt fremmede for meg, ser meg rundt i rommet og har ingen kjennskap til rommet jeg er i, titter ut vinduet for å se om jeg kjenner igjen hvor jeg er derfra. Ble ikke stort klokere av det, dessverre. Jeg sniker meg ut rommet med en full blære for å jakte på et toalett, mens jeg prøvde å finne telefonen min i lommene. Telefonen var ikke å finne, men jeg støtte på et par gutter som satt i stuen som var våkne, like ukjente som de jeg hadde våknet med. Hilsen nervøst og finner endelig toalettet slik at jeg fikk tømt min fulle blære som du kan sammenligne med en vannballong som er fylt akkurat til det bristepunktet at om du flytter for fort på den så sprekker den!

Jeg går inn i stuen for å få noen svar på mine spørsmål som jeg nå hadde mange av. Starter med hvor jeg er, svaret jeg fikk var at jeg var over en time unna der jeg hadde hvert med på shottekonkurranse. Oh noes... Følger opp med spørsmålet om hvordan jeg kom meg dit, nei det var ingen av dem sikre på egentlig, de hadde selv lurt på hvor jeg kom fra. Dette lyder ikke godt. Jeg avslutter med spørsmålet om noen hadde sett telefonen min et eller annet sted. Nei, det hadde de ikke. Flott. Siden jeg hadde en slik fin mappe til telefonen med kortholder og lommebok "funksjon" så betydde jo det at jeg også var blakk.... Så, strandet på ukjent land, uten penger.

Jeg fikk heldigvis "låne" penger til bussen hjem, men det var langt i fra nok, bussen rakk fra dette stedet og inntil bussterminalen, hvor det fortsatt var 45 minutter med bil hjem. Jeg ble nødt til å begynne å spørre fremmede på bussterminalen om de kunne hjelpe meg med noen kroner til bussen hjem. La meg male et bilde for deg, en fyllesjuk gutt, med altfor lite søvn i klær som ikke akkurat ville latt meg komme inn på Oslo Plaza for å si det slikt, ikke en shady nattklubb en gang, jeg så ut som en narkoman fra en ungdomsfilm fra 80 tallet. Hvertfall slik jeg følte meg. Så ble jeg i tillegg nødt til å tigge penger mer eller mindre for å komme meg hjem.

Heldigvis så klarte jeg å få tak i pengene av noen gavmidle sjeler jeg er sikker på ga meg penger fordi de ikke ville ha noe med Kåre Kanon fra Pelle og Proffen... 45 minutter senere mer eller mindre var jeg endelig hjemme og kunne avslutte det eventyret mitt til ukjente land.

Det er den verste morgenen eller dagen jeg har hatt i mitt liv, tror jeg. Har siden ikke turt å drikke fullt så mye igjen.
Og for de som lurer: Nei, jeg var heldigvis ikke sår i stumpen eller armer når jeg våknet i den sengen med to ukjente gutter!

HQ