Dagen jeg så Odd Børretzen

Det var en gang for ikke så lenge siden at jeg så Odd Børretzen.

På akkurat denne dagen var jeg så uheldig at jeg måtte komme meg fra punkt A til punkt B. Jeg tenkte først at kanskje bussen ville være et passende transportasjonsmedium for en sånn fyr som meg. Men etter intense studier av busstabellen, og et forkurs i matematikk, kom jeg frem til at dette ville ta for lang tid for en sånn fyr som meg. Jeg tenkte kanskje at luftens buss, nemlig flyet, kunne være passende i stedet for den vanlige bussen. Men dette viste seg å ikke være mulig av ulike grunner. Jeg valgte derfor å utforske en annen mulighet for å komme seg fra A til B, helikopter, men etter 2 år på BI fant jeg ut at jeg egentlig ikke hadde råd til slikt tull. Jeg innså at jeg kanskje ikke burde dra til punkt B likevel, og at jeg kanskje egentlig var fornøyd på punkt A. Det er jo ofte slik i livet at man tror man vil ha noe, helt til man får det, og jeg tenkte at dette var kanskje et slikt tilfelle. Det ble fort tydelig for meg at jeg ikke hadde den kompetansen som var nødvendig for å finne ut av dette, så jeg sendte to brev. Ett brev ble sendt til en professor i filosofi, og ett annet til en professor i psykologi. Disse måtte jo vite om hvorvidt jeg burde bli værende på punkt A eller komme meg til punkt B. Etter 2 uker hadde jeg fått svar fra begge to, og til min glede var de enige om hvor jeg burde være. Til min store misnøye foreslo de derimot at jeg burde egentlig dra til punkt C. Punkt C hadde jeg jo egentlig ikke tenkt på. Det er jo liksom punkt C. Hvem vil være der? Ikke jeg ihvertfall, tenkte jeg, og jeg hadde kommet meg like langt som da jeg startet på min reise.

Det ble tydelig at jeg bare hadde ett valg. Trønder-satans-banen.

Jeg har egentlig ingenting i mot å ta tog, ihvertfall ikke siden NSB fikk has på flesteparten av alle tog-bandittene og elgene som var en konstant plage i tog-hverdagen. Men det er kulere å late som om man blir brydd av slike småting.

Jeg gikk uansett inn på togstasjonen for å kjøpe en billett. Selve sentralen var fylt av mennesker som ventet på det samme toget jeg skulle ta. Det var derimot én person som skilte seg litt ut fra resten. Det var en gammel mann som satt for seg selv og leste. Jeg fikk bare sett på ham i noen sekunder, men jeg følte at det var noe kjent med ham, som om jeg hadde sett ham før på noe vis. Men jeg la fort fra meg den tanken og satte meg ned for å vente på toget.

Når toget først kom, satte jeg meg på stilleavdelingen siden jeg er en still type. Akkurat i det jeg har fått satt meg skikkelig ned kommer den samme gamle mannen gående mot meg, og han setter seg i setet foran meg. Det er i dette øyeblikket at jeg blir klar over at den gamle mannen er mistenkelig lik Odd Børretzen.

Vent nå litt, tenkte jeg. Er ikke Odd Børretzen død? Et kjapt søk på google fortalte meg at Odd Børretzen var faktisk død, og at han hadde vært det i noen år nå.

Men hva i helvete gjør Odd Børretzen på toget da? Sa jeg stille til meg selv. Er han ikke død? Hva faen? Hvorfor i helvete slipper NSB spøkelser og døde mennesker ombord på togene sine? Jeeeeeesus fucking Christ, raste så gjennom hodet mitt i det jeg innså hva dette betydde. Jævla NSB.

Og siden den gang har jeg aldri turt å bruke NSB igjen, i frykt for å møte min gamle gymlærer.

Som ikke er død vel å merke.