Historien om gymlæreren Andres. Del 1

Andres våknet opp i en smule forvirret tilstand. Det verket i hver eneste muskel i den velbygde kroppen hans, selv i muskler han ikke visste han hadde. Hva hadde han gjort i går? Sakte men sikkert satte han seg opp i sengen med øynene fortsatt lukket. Munnen hans kjentes ut som sandpapir og hjernen enda verre. Utenfor vinduet hørte han fuglekvitter. Etter noen sekunder med intens og resolutt tenking sank han tilbake i senga.

Andres våknet opp igjen i en forferdelig tilstand. Det kjentes ut som om magen hans hadde bestemt seg for å gjøre opprør mot eieren, og han følte hvordan den konspirerte mot han. Han snudde seg på siden og lente seg ut over det han trodde var gulvet. Etter å ha kastet opp innholdet i magen sin snudde han seg tilbake og sovnet til lyden av fuglekvitter.

Andres våknet til en merkelig lukt. Hva faen, tenkte han. Det lukter jo spy her. Hodet verket ikke lengre og magen hadde roet seg ned, men nå hadde visstnok nesen hans bestemt seg for å tulle med han. Litt redd åpnet han øynene sine og stirret i taket. I taket var det tapet fast et bilde av hans store idol, Batman. Han beundret det kraftige kjevepartiet til Batman og kjente på sitt eget. Det var ømt og varmt. Han gned seg litt hardere og det gjorde vondere jo mer han gned. Faen, tenkte han mens fuglene kvitret utenfor.

Igjen kjente han ekkel eim komme stigende fra en plass i nærheten. Lukten av spy fikk han til å sette seg opp og se seg rundt. Det var ikke akkurat mye å skryte av. En pult med masse glassflasker oppå seg, en kontorstol, et klesskap og en mobiltelefon dekket av oppkast. Med et lite sukk fisket han opp telefonen med to fingre og sto opp fra senga.

I det han skulle ta dagens første skritt kjenta han kneet svikte. I sakte film så han gulvet komme mot han i en voldsom fart, han prøvde å ta for seg ved å strekke ut hendene. Men der var jo mobilen, den kunne han ikke miste. I stedet gjorde han noe halvveis mellom det å strekke ut hendene og ikke strekke ut de. Han stakk telefonen rett foran ansiktet sitt i det han falt og kjente at noe knaste da han endelig fikk kontakt med gulvet. Vær så snill, vær skallen min, tenkte han i det han hørte og kjente knaset. Lukten av spy var også ganske sterk nå som han hadde fått gnidd en del i ansiktet sitt. Han reiste seg opp og studerte telefonen nøye. Skjermen hadde blitt knust, men ikke så mye at han fortsatt ikke kunne bruke den.

Langsomt haltet han seg videre til badet hvor han skrudde på kranen og skylte telefonen under det rennende vannet. Han så opp og så seg selv i speilet. Foruten et blåøye, en hoven kjeve og litt oppkast i ansiktet så han helt okei ut. Det begynte å klø i ansiktet, så han gjorde det som falt ham naturlig og klødde. Faen! Tenkte han meget høyt etter å ha gnidd øynene sine med oppkast. Det sved ganske mye. Fuglekvitringen hadde blitt enda høyere selv om han var i badet, langt unna soverommet. Nå er det nok.

Haltende gikk han til klesskapet sitt og åpnet det. Inni skapet hang den mørkeblå uniformen han hadde lagd selv. Han bøyde seg ned for å hente noe i en bag som lå i skapet. Det var en gjenstand laget av metall som han hadde mye historie med. Med telefonen i den ene hånden og gjenstanden i den andre haltet han seg ut til ytterdøra. Han åpnet døra forsiktig og stirret nøye på det nærmeste treet. Det sved fortsatt i øynene og nå hadde han fått tåkesyn, men han var sikker på at han så hvor det infernalske bråket kom fra. Raskt pekte han gjenstanden mot en liten skikkelse som prøvde av hele sitt hjerte å imponere andre jentefugler i nærheten. Gjenstanden i hånda hans gikk av med et høylytt smell.