Historien om gymlæreren Andres Del 6

En skikkelse i en hvit hettegenser stirret intenst på Andres. Skikkelsen hadde tatt på seg hetten og tredd den langt ned over pannen. Han stirret litt ned på en mystisk måte slik at det var vanskelig å se ansiktet til skikkelsen, men Andres visste hvem det var uansett hvor mye han prøvde å virke kul. Andres sukket stille for seg selv og hikket. Han stirret tilbake på den idiotiske skikkelsen i vinduet og pekte mot ytterdøren. Han reiste seg fra stolen og strakte seg mot taket. Andres kjente nå at han hadde drukket alt for mye i det verden begynte å spinne rundt ham. Når han åpnet døren og fikk ta en ekstra god kikk på skikkelsen la han merke til at han hadde på seg det som så ut som svart superundertøy på bena. Andres lukket øynene i noen sekunder og tenkte over om hvorvidt han burde kommentere det merkelige klesvalget, eller om han kanskje bare hallusinerte det. Når han åpnet øynene igjen fikk han bekreftet at det ikke var en hallusinasjon. "God dag, Thomas." sa han slitent. "Det er da faen meg ikkje dag, det er kveld din homo" sa Thomas med en ekstremt tykk bergensdialekt. Andres stirret Thomas i øynene og prøvde å se så skummel ut som mulig. Det hjalp. Thomas tapte stirrekonkurransen og så ned i bakken.

"Kanskje eg kan få slippe inn, sånn at eg slipper å stå i regnet?" Spurte Thomas litt håpefult. "Jeg tror du står fint som det er, jeg." Svarte Andres. "Hva vil du?" Thomas så opp igjen og tok av seg hetten. "Ka faen er det du gjør? Eg vet ka du har holde på med den siste tiden. Koffer banket du opp de ungene?" Thomas stirret intenst på Andres, som tenkte seg om et par sekunder før han svarte. "Det er en lang historie, men du trenger ikke å bekymre deg. Politiet vet ikke hvem gjerningsmannen er. Ta det med ro, hvis jeg blir mistenkt har jeg fortsatt noen knep på lager." Thomas senket skuldrene litt og så opp mot regnet med lukkede øyner og sa "Eg har hatt enda en visjon, Andres." Andres himlet med øynene og sukket. "Hva så du denne gangen da?" Thomas så ned på Andres igjen. "Eg så bølgende åser kledd med grønt gress og blomster i alle forskjellige farger. Eg så en ensom skikkelse gå målbevisst på åsene med en stav gående mot meg, og bak skikkelsen såg eg tordenskyer følge mannen. Det lynet og tordnet bak ham samtidig som eg hørte Fanitullen i bakgrunnen. Der hvor skikkelsen gikk såg eg gresset dø etter han hadde tråkket på det, og eg så at alt det grønne forsvant og ble til gult og brunt og dødt. Rett før eg våknet slo lynet ned i mannen." Thomas ble stille et lite sekund før han fortsatte. "Eg vet ikkje ka synet betyr enda, men eg trur vi bør fortsette som vanlig før eg klarer å tyde det."

Andres hikket. Thomas så på ham mistenksomt og sa. "Er du full igjen?" Andres rapte og nikket. "Du vet jeg ikke klarer å gjøre det jeg gjør uten alkohol." Denne gangen var det Thomas sin tur til å nikke. Han så litt usikkert på Andres før han sa. "Det er vel kanskje dumt å spørre om dette, men du er fortsatt klar for onsdagen?" Andres nikket. "Ja, jeg har forberedt meg så godt som mulig de siste månedene. Jeg sender deg en melding så fort det er gjort." "Det er bra. Men nå må eg nesten gå, Andres. I tilfelle onsdagen skulle gå dårlig vil eg bare si at det har vært en fornøyelse å jobbe med deg." Andres dro på skuldrene og hikket. Thomas snudde seg og gikk. Andres gikk tilbake til pulten sin, drakk opp den andre halvparten med Fernet Branca og tok på seg jakken sin før han gikk ut til sykkelen.

På vei hjem veltet han sykkelen hele tre ganger. Da han veltet den andre gangen og slo hodet ganske hardt i asfalten husket han at han hadde glemt igjen hjelmen på skolen. Bortsett fra det skjedde det ikke noe særlig. Helt til han kom hjem.

Mens Andres stod og fiklet med nøklene ved ytterdøra la han merke til en bil som stod parkert ved siden av veien. På grunn av mørket og regnet var det vanskelig å se, men han trodde han ante en skikkelse sitte i førersetet. Andres visste at ingen i nabolaget kjørte Tesla i nabolaget hans, da han var litt autist når det gjaldt det å huske på biler. Mistenksomt stirret han på bilen og begynte å gå nærmere for å se bedre, men etter ti skritt skrudde lysene seg på og bilen akselererte fort og kjørte vekk. Andres prøvde å springe etter, men han var ingen mot match den raske bilen. Andres kjente bare én som kjørte Tesla. Det var rektoren, Ole-Christian.