Vekkelse

De av dere som har vært innom faget EXPHIL på Universitetet har trolig vært innom René Descartes. Den såkalte faren til moderne vestlig filosofi. De fleste uten bakgrunn i humaniora ville sannsynligvis sett på ham som nok en forferdelig eksamenshindring som sto mellom dere og en fullendt Universitetsgrad, men over 400 år etter hans død er han fortsatt en av de mest innflytelsesrike filosofene innenfor vestlig tenking. Men denne bloggen handler ikke om vår alles kjære René. Den handler om hans fantastiske verk "Meditasjoner" og hans ontologiske bevis, altså bevis for at det finnes en Gud.

Jeg må begynne med å si at jeg er på ingen måte en religiøs mann/gutt/drage. I mine yngre år var kirken en pest som måtte slites gjennom hver gang min veldig kristne barnehage og barneskole dro oss med på gudstjenester og lignende. Det er en tanke jeg kan spore med stor nøyaktighet tilbake til mine foreldre, som begge forlot sine respektive religiøse familier for å protestere atomvåpen og denslags. Typisk for 80-talls ungdommen. Med én gang jeg fant ut at å gå i kirken var frivillig, et lite kjent faktum utenfor skolens ikke-kristne befolkning, droppet jeg alle følgende kirkebesøk. Jeg satt igjen på skolen, med muslimene, jødene og et par hinduer og så på den filmen læreren kunne finne som var minst støtende mot det mangfoldige publikummet de hadde fått den dagen. Alle antok at jeg og broren min, som også droppet kirkebesøkene, var dypt religiøse og hadde glemt å fortelle folk i noen år. Nei, vi var ikke religiøse, vi ville bare ikke i kirken sa vi. Da flere og flere elever begynte å be om fritak fra kirkebesøk ble jeg og min bror, de eneste hedningene i gruppen, høflig bedt om å begynne å gå i kirken igjen. Begge to sa motvillig ja. Human-etisk forbund opprettet sak mot skoledistriktet året etter at vi begge gikk ut av barneskolen.

Nå, tilbake til René og hans ontologiske bevis. Descartes var en tydelig religiøs mann, og hans ontologiske bevis er ikke like kjent som hans cogito ergo sum, men er uansett veldig viktig. Hans argument lyder slik:

1. Gud er definert som et uendelig perfekt vesen.
2. Perfeksjon tilsier eksistens.
3. Altså, Gud eksisterer.

De fleste nå til dags ville stusset litt over hvordan han kommer frem til sitt tredje poeng, men det er definitivt mulig å se utregningen til René som absolutt ville gitt utslag på en eksamen i matematikk. Altså burde ikke tanken avfeies helt uten videre.

Nylig var foreldrene mine og besøkte meg i Trondheim. Et foreldrebesøk når barnet er student betyr selvfølgelig at de skal fylle skap, hyller, kjøleskap og alkohollager, mens de er i byen og det gjorde de. Jeg har alltid vært ganske interessert i matlaging, men det er vanskelig å drive med haute cuisine på et studentbudsjett. Derfor kjøpte foreldrene mine den ingrediensen jeg begjærer mest i hele matverdenen. Parmigiano-Reggiano, eller Parmesan-ost på godt norsk. Et stort antall av rettene jeg vet å lage krever denne fantastiske osten, og det meste blir gjort bedre med noen flak på toppen. Og det var da René sine tanker på 1600-tallet slo meg. Idet jeg varmet saffran-ris jeg hadde laget to dager før i mikrobølgeovnen hentet jeg osten fra kjøleskapet. Jeg raspet noe av parmesanen oppå risen og kuttet av en liten del som jeg skulle spise der og da. Og akkurat i det øyeblikket jeg satt den ostebiten i munnen, stirrende ut av vinduet på kjøkkenet mitt på den eneste Bunnpris Gourmet-butikken som finnes i hele landet, slo det meg. Parmesan-ost er perfekt. Kun et perfekt vesen kan skape noe så perfekt. Intet menneske er perfekt. Kun Gud kan ha skapt Parmesan-ost. Parmesan-ost eksisterer. Altså eksisterer Gud.

Jeg sto og så ut i regnet i det livet mitt kom kræsjende ned, men jeg hadde nytt mot. Jeg hadde sett lyset. Jeg har blitt vekket.