Norsk
Blog

Vår beste måned og vårt verste år

Skrevet av JoEy_Odd den 5 mars 2017 klokken 10:11

Bloggen blir kanskje postet klokken 10, men er supertrøtt og følger ikke helt med på hva jeg skriver. Det kan forekomme mange skrivefeil og uforståelige setninger, men håper det er cool.

Det har skjedd temmelig mange shitty ting i verden siden jeg ble født. Ikke at det er min feil, selvfølgelig, det bare skjer shitty ting i verden noen ganger. Terrorangrep, krig, sult.. sånne ting. Alle de sakene har jeg opplevd i nyhetsbildet i løpet av livet mitt, men det er få år jeg har merket et såpass konsensus om at det var et shitty år som 2016. Fjoråret blir husket som et jævlig år av veldig mange. Brexit og Trump blir ofte trukket frem som to av bautaene i det shitty 2016-året (alliterasjon, fyfaen) og uavhengig om du var enig i de politiske valgene var det nok av folkekjære kjendiser som døde til at mange kanskje tenkte at: fakk, dette året var ganske jævlig, Bowie fuckings døde. Men som en "gamer," det er jo tross alt derfor jeg er på forumet, så var det et event som overskygget mye av det her. Det var i juli måned. Den varme og deilige Norgessommeren var her, og Pokémon Go ble sluppet.

Jeg er jo selvfølgelig sikkert 7-8 måneder for sent ute med å skrive om dette spillet, jeg slettet det selv ganske umiddelbart fordi jeg måtte ha plass til et Taylor Swift-album på mobilen (prioriteringene er i orden), men jeg har alltid vært fan av disse retrospektive konsekvensanalysene av slike globale fenomen, som Pokémon Go utvilsomt var. Men er det noe jeg er mer fan av enn retrospektive konsekvensanalyser (jeg finner på sånn halvparten av disse ordene, tror jeg, klokken er 9 på morgenen og jeg har enda ikke sovet) så er det når de voksne kommer inn på banen. Og det jeg er aller mest fan av er VG Meninger. Ja, VG er jo tabloid, og jeg går kun inn på nettsiden deres fordi jeg er en lat motherfucker som ikke gidder å skrive aftenposten.no inn i søkefeltet, men tabloider har sine fordeler. Om noe stort har skjedd i verden så kjører VG fullt ut, og oppslaget deres skrive i skriftstørrelse 300 og klarer såvidt å leses fordi det hele virker så dramatisk. Hvis man derimot klikker seg inn på VG og tre forskjellige nyheter deler forsiden så vet man at ingenting nytt har skjedd og at alt er kult i den vestlige verden. Uansett så kom jeg over denne artikkelen på VG Meninger: Artikkelen er datert til 20 juli 2016 og er skrevet av Rampelys-journalist (kan man skrive om rampelys og være journalist? burde strengt tatt være et paradoks) i VG, Catherine Gonsholt Ighanian. Tittelen på kommentaren/meningen til Catherine er "Derfor skal jeg aldri jakte Pokémon." Det er en av mange kritiske artikler/kommentarer/rølp som VG slapp i ettermælet av Pokémon Go sin utgivelse og problemet til Catherine var selvfølgelig ikke spillet i seg selv, nei nei, det var det at hun lett blir avhengig av mobilspill, og ville at andre i hennes posisjon ikke skulle bli hekta på det som var et spill som veldig lett hekta seg fast i deg.

Vi i clickbait-generasjonen ser jo for det meste kun kritikken av våre vaner, men jeg husker hvor glad jeg ble da det virket som om verdens ungdom i unison i juli 2016 sa "fuck dere" til de eldre generasjonene. Jeg, som mange andre, vokste opp med Pokémon. Jeg vokste opp under et epletre i hagen min og en Gameboy Advance med Pokémon i hendene. Jeg vokste opp ved å trykke febrilsk på A og B når jeg skulle fange en viktig Pokémon fordi eldstebroren til kompisen min sin fetter hadde hacket spillet og sa at det hjalp å gjøre det. Disse tidene husker jeg som om de var igår, og det var fantastisk. Å ligge under dynen min med en Gameboy SP og å jobbe for harde livet med å ikke skrike ut da jeg endelig fanget Groudon var en nydelig opplevelse, selv om det sannsynligvis er opphavet til den elendige døgnrytmen jeg har blitt så vant til i nyere tid.

Selv om Pokémon Go ikke er i nærheten så bra som de "ekte" Pokémon-spillene så kan jeg sverge at da det spillet kom så ble mesteparten av Norges, om ikke verdens, yngre befolkning 10 år gamle igjen. Vi hadde en grunn til å vanke rundt i parker på kveldstid, jeg satt på varer i juli måned og glemte nesten å drikke pilsen min fordi jeg var så opptatt med å sjekke ut om det var noen Pokémon i nærheten. Den måneden var en tid hvor alle plutselig ble kompiser når de gikk forbi noen som hadde mobilen ute og Pokémon Go oppe på skjermen. Jeg pratet med ungene i nabolaget mitt til og med, og tro meg, de er noen irriterende kids, men de gamet det samme som meg. Det var en av de få lovlige måtene å bonde med unger som var under 14 år.

Noen ganger står jeg på verandaen min i Trondheim og røyker og det er en greit voksen gutt i nabobygget som spurter ut og stopper opp midt i gata, med mobilen i hånden, og hodet som spinner febrilsk rundt. Han dobbeltsjekker mobilen og spurter inn i leiligheten sin igjen. Han er ute 10 sekunder senere med jakke og skjerf og drar i retning Trondheims største klynge med Pokéstops, oppe ved NTNU. Jeg kan se skjermen til karen fra verandaen, det er jo selvfølgelig Pokémon Go han spiller, men tiden er ikke den det én gang var. Nå ser han så utilpass og desperat ut. En levning fra fortiden. En tanke som nekter å dø ut. Boblen vi alle levde i sprakk. Det kollektive sinnet til den yngre generasjonen i juli 2016 har blitt splittet fra den samlede fronten vi hadde 8 måneder tilbake i tid.

2016 var egentlig ikke et år som kommer til å skille seg ut så veldig i livet mitt, jeg gikk på Universitetet, var på Roskilde og Øyafestivalene, jeg var i bryllyp i India og levde livet når jeg hadde anledning. Det jeg derimot kommer til å huske best med hele året var den ene måneden. Juli. Juli 2016. Jeg husker solen, og jeg husker strendene jeg var på. Jeg husker folkene jeg lagde minner med og jeg husker å ha hatt mobilen i hånden neste hele tiden. Og selv om jeg hater å bli styrt såpass mye av smarttelefonen min husker jeg å ha levd den ene drømmen jeg og alle vennene mine én gang hadde: å være en Pokémon-trener. Jeg husker å ha begravd meg i mobilen nesten hver dag, men det jeg husker best var at jeg var med venner og fremmede som også hadde ansiktet begravd i mobilen. Men jeg ble venner med disse fremmede folka med ansiktene i mobilene sine. Jeg var mer med vennene mine, og vi måtte ikke ha alkohol er fest for å kose oss, vi løp rundt i parker og så på statuer, vi dro steder vi aldri kunne tenkt oss å være fordi han eldstebroren til kompisen til fetteren min var overbevist om at han hadde funnet det desidert beste stedet i Norge å fange Pokémon. Jeg var 21 år gammel, men den sommeren følte jeg meg så ung igjen. Jeg trodde nesten jeg kom til å høre mamma rope om at nå var klokken 10 og det var natta for store gutter, også de som hadde sommerferie. 2016 kommer kanskje til å bli husket som i jævlig år i verdens kollektive hukommelse, men den juli-måneden i 2016 var så nære barndommen jeg tror jeg noensinne kommer til å være.

HQ