Så jeg har begynt å spille Dark Souls

På bursdagen min fikk jeg Dark Souls Remastered til pc av fetteren min, han hadde skrevet en melding på 7 ord som kom sammen med spillet. "Ikke drep deg selv ut av frustrasjon".

Jeg er nå 11 timer inn i spillet og har kommet til Blightown, sist jeg sjekket så har jeg en puls, så jeg tør påstå at det går greit, det har vært litt frustrasjon, et par skjellsord og mye rebinding av taster (Jeg spiller Dark Souls med mus og tastatur, sue me.)

Men jeg må si at så langt så ser jeg ikke helt hva alle ryktene om hvor ekstremt vanskelig spillet er. Er det vanskeligere enn alle AAA-spill nå til dags? Ja. Dør jeg mye? Ja. Men når jeg dør så vet jeg at det var fordi jeg ble overmodig, ikke fordi spillet er dårlig laget, så jeg kan ikke klandre det.

Jeg liker dette spillet veldig mye. Det tør å metaforisk trampe på meg når jeg er nede og det respekterer jeg. Dette er hva jeg har savnet i spillindustrien, jeg har fått en utfordring av et AAA-spill for første gang siden jeg runda DOOM (2016) På Nightmare-vanskelighetsgraden.

Jeg går Semi-blindt inn i spillet, sjekker opp et par ting på wikien og tok en titt på noen builds, og for øyeblikket løper jeg rundt med en Zweihander og går for et Strength-build.

Dark Souls er fantastisk og jeg elsker (nesten) alt ved det så langt. Hvis dere er interesserte i å høre resten av tankene mine om spillet, mens jeg spiller gjennom, så anbefaler jeg å si i fra, så holder jeg dere oppdatert!