The Bladder of Steel

Det var en gang en regntung august-dag, hvor to smågærne mennesker fikk en genial i idé i det de satt og klimpra på noen plastikkinstrumenter. For gærne som de var, lot de seg lure av utviklernes utfordring. Joda, de skulle ha The Bladder of Steel trofeet. Dette høres jo meget koselig ut, men sannheten er at det er en grusom, farlig og ikke minst en grusom ferd igjennom en uendelig rekke mange sanger, som er klare til å gi deg et skikkelig spark bak om du ikke mestrer den gamle, og nesten glemte kunsten om å spille på de fire legendariske plastikkinstrumentene: Gitaren, bassen, vokalen og ikke minst trommene. Utfordringen lød som følger "Complete the Endless Setlist 2 without pausing or failing". Og ja, vi vet det, hadde vi lagt til en "*BØØØ!*" der hadde du hoppet i taket og gjemt deg bak nærmeste sofa, men vi er da ikke så slemme. I hvert fall, disse to crazy karene hadde tatt utfordringen. Og etter langt om lenge og mange uker med hard intensiv trening, blod, svette og tårer var de klare til dyst. Det var en lekker septemberdag, så vinduene måtte dekkes for. Vi ville jo ikke ha sol på skjermen...

De slo på TV'en og PS3'en og startet opp spillet. Spenningen var til å ta og føle på i det Rock Band logoen dukket opp på skjermen. De tredde inn i hver sin viktige rolle i det verdenskjente bandet "Das Ostengepops", og reiste til Shanghai for å holde en 7 timers lang konsert. Flyturen var kortere enn forventet og før de visste ordet av det sto de foran halve Kinas befolkning. Konserten var begynt. De startet med "Eye of the Tiger" for å få opp stemningen, og forsatte med kjente klassikere som Metallicas "Battery", og The Who's "Pinball Wizard". Underveis støtte de på mer eller mindre små problemer. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg pleier i hvert fall sånn med gjevne mellomrom å ta en tur på do, noe som skulle vise seg å bli en smule problematisk, da Kineserne ikke er glade i verken gul saft eller ventetider, så vi var nødt til å stå der. Heldigvis fikk jeg lurt meg litt unna under "Master Exploder", da gitar-helten stjal showet og jeg fikk i underkant av et minutt på å gjøre mitt fornødenede.

Etter en lang dag på den enorme scenen var konserten ferdig, uten at publikum hadde buet oss ut en eneste gang, og med et kunne vi høre en herlig lyd. Den lød noe sånn som dette: "pling" . Vi hoppet i taket av glede og seieren var i boks. 7 timers slit, og endelig kom belønningen vår!

Takk for oss, og selv om dette bare ble tull er konklusjonen at vi i dag har sittet og spilt RB2 i 7 timer i strekk uten pause og uten å faile. Og ja: Dette er basert på en sann historie...xD