Warlords of Draenor er ikke pandahelvete. Heldigvis.

Jeg hatet Mists of Pandaria. Jeg, og antageligvis mange andre(?), følte spillet hadde gått alt for langt vekk fra den originale storyen fra Warcraft-spillene. Allerede i traileren til utvidelsespakken så vi jo det; en tøysete kong-fu panda som banker en orc og et litt fjollete menneske. Jeg fikk en trøtt følelse i kroppen bare av tanken på å ta del i dette...

Dette begynte derimot før Pandaria åpenbarte seg i tåken. Jeg kjente nemlig på denne følelsen allerede i Cataclysm, hvor goblins-rasen rett og slett fikk alt til å føles fjasete og alle oppdragene ble gjort så enkle som mulig fordi spillet skulle passe for "alle". Redesignet av Azeroth tok også livet av mye av sjarmen til de originale spillområdene ved å gjøre de strømlinjeformet og historiedrevet. Men her holdt Blizzard seg i det minste halvveis til den etablerte verdenen de hadde skapt, og fikk ting til å føles episk selv om goblins putret rundt meg på motorsykler. Men Pandaria drepte eventyrlysten min omtrent i det øyeblikket jeg satte foten på øyen.

Etter å ha kjent på disse følelsene igjennom hele spillets første sone stagnerte jeg helt da jeg kom til den andre sonen i pandahelvetet. Jeg befant meg plutselig på et jorde hvor jeg ryddet avlingen til en panda for store mus. Det føltes ikke lenger som en verden av Warcraft, utbrodering av den fantastiske Warcraft-historien, eller en episk kamp mot onde krefter. World of Warcraft var ikke lenger det spillet jeg forelsket meg i for ti år siden, med den episke spillverdenen jeg hadde levd mitt alternative liv i. Og jeg hatet det.

Men Blizzard har det med å relansere seg, og få gamle ting til å føles episk igjen. En dag dukket nemlig lanseringstraileren for Warlords of Draenor opp på Facebook-feeden min, og jeg kunne ikke unngå å klikke på den. Fordi er det én ting Blizzard kan så er det lanseringstrailere, og selv om Warlords of Draenor ville sendt meg til et nytt pandahelvete så visste jeg at traileren ville være et nytt stykke filmmagi som gikk Hollywood en god gang. Og jammen ble ikke gnisten min for World of Warcraft tent igjen da Grommash Hellscream ropte «We will never be slaves!»

Noen dager etter lanseringsdatoen, da det verste av lanseringsklusset hadde gitt seg, lastet jeg ned Warlords of Draenor. Jeg brukte så en character-boost for å løfte warrioren min fra level 86 til level 90 (jepp, så mye hatet jeg MoP), og hadde visse forhåpninger om at jeg igjen skulle få ta del i litt Blizzard-magi. Traileren til Warlords of Draenor hintet nemlig om at spillet nå skulle tilbake til røttene. At Blizzard endelig skulle gjenbesøke mange av de stedene som i Warcraft 2: Beyond the Dark Portal, og at jeg skulle få møte igjen mange av de ikoniske karakterene jeg husker fra seriens begynnelse.

Etter jeg logget inn første gang stod jeg der sammen med Thrall og Khadagar foran den reaktiverte Dark Portal. En liten film ruller over skjermen min hvor Thrall og Khadagar løper opp rampen og banker noen orcer som kommer ut av portalen. Og vips, så står vi i Draenor for 30 år siden foran en gigantisk hær av blodtørste orcer. Jeg skal ikke røpe for mye om timene mine etter dette, men kan si at for første gang på lenge følte jeg at jeg tok del i noe episk i World of Warcraft-universet.

Missforstå meg rett; World of Warcraft drar på årene. Hoveddelen av questene vi blir sendt ut på er enda like gørr kjedelige. «Drep X av Y, og samle Z bananer på veien» vil aldri igjen være nok til å skape en god spillopplevelse. Samtidig burde kampsystemet fått sin gullklokke og pensjon for flere år siden.

Men alt det gode overgår det dårlige mange, mange, mange, ganger. Historien er så klart episk; det er tross alt Blizzard det er snakk om. Karakterene likeså, da både nye og gamle helter presenteres og brukes på en ypperlig måte for å fremme konflikten vi tar del i. Og verdenen... Draenor; I love it!

Garrisons er også et friskt pust i et aldrende spill. For første gang skal vi få bygge vår egen by, i ren Warcraft-stil. Her oppgraderer vi bygninger, og samler følgere som vi kan sende ut på oppdrag. Bygningene er mange og varierte, hvor stallen gir bonuser til ridedyrene våre og barracksen lar oss ta med følgere som kjemper ved siden av oss. Det er også bygninger tilgjengelig for alle professions i spillet, som gjør samling av ressurser og laging av utstyr vesentlig enklere.

Denne byen forandret radikalt på hvordan jeg spiller spillet, da jeg nå bruker mesteparten av tiden min på å gjøre oppdrag for beboerne i byen og sende følgerne mine ut på egen oppdrag for å samle ressurser. Jeg har nå en unnskyldning for å logge på og spille en halvtime her og en time der, i stedet for å spille i timesvis og dagevis rundt hver oppdatering før. Spillet er rett og slett gøy igjen for en ikke-raider som meg.

I tillegg har Blizzard gjort et av de lureste valgene siden vi først satte våre ben i Outland for så mange år siden; de har fjernet flying mounts. I en hvilken som helst annen kontekst ville det vært negativt å fjerne noe som er så innarbeidet i spillet, men her var det en riktig avgjørelse. Flying mounts fikk oss nemlig til å fly over spillverdenen, og ignorere den helt. Vi fløy fra oppdragsgiver til oppdragsgiver, og satte ikke pris på områdene som fløt forbi oss under oss. Nå er vi derimot tvunget ned på bakken, og Draenor føles da i stor grad som den verdenen Azeroth en gang var.

Men viktigst av alt; Warlords of Draenor er ikke Mists of Pandaria. Æresord. I Draenor slipper vi å rydde hager for mus. I Draenor slipper vi en fjasete historie om hvordan landjorden blir levende og angrper oss fordi konflikt og fjas og apekatter som tar side med horde for å kjempe mot alliansens fiskefjes-allierte og... sukk. I Draenor har Blizzard endelig skapt en verden og en historie som jeg er interessert i å utforske. En episk verden av Warcraft!