Norsk

God of War-sorgmodellen. Spoiler warning.

Skrevet av Kristian den 2 mai 2018 klokken 17:49

God of War-sorgmodellen. Spoiler warning.

Fornektelse.

Dette kan ikke stemme. Spillet er over og jeg har knapt fått drept noen guder. En drage her, et troll der. De samme trollene, de samme drapsanimasjonene, mange ganger. Nesten ingen guder. Eller jo, et par, men det må vel være flere. Man må bare lete. Spillet sier at det er flere valkyrier å drepe, men de er ikke blitt karakterisert slik som Odin og Tor. Kanskje det er noen guder å finne i de rikene fortellingen av en eller annen grunn ikke foregikk i?

Ingenting i Niflheim eller i Muspelheim. Bare noen valkyrier. Ingen Surt. Dette er jo galskap. Allerede det første kvarteret av spillet introduseres vi for Balder og fiker ham rundt nabolaget. Derfra må man jo bare jobbe seg oppover, ikke sant? Universet kan ikke bare dukke opp på døra til Kratos og erklære ham som dagens tyggeleke uten videre. Senere treffer vi på Midgardsormen. Stemmen hans treffer nesten den brune noten. Han får jeg heller ikke drepe.

Dette må være en feil. Jeg har tross alt gått lange avstander, klatret høye fjell, hørt på den aggressivt umorsomme funksjonskarakteren Mimir, som vet alt men ikke egentlig, fortelle hvor ekstreme de norrøne gudene er. Jeg føler meg nesten nasjonalistisk et lite øyeblikk. De legger jo opp til at jeg skal få drepe -- hvert fall én av dem. Hva som helst. Et monster. En kjempeulv, en kjempehest, en kjempegeit, hva som helst. Bare ikke mer ansiktsløse, drittkjedelige zombier som farter omkring. Dette er bare en spøk, er det ikke?

Sinne.

Hva i faen mener du med «nei?» Hva er det du prøver å si meg, God of War? Jeg har altså tilbrakt en forlenget spasertur sammen med en unge som fremkaller empati på samme måte som Trond Giske fremkaller dyrisk lyst, uten å få drepe mer enn to norrøne b-kjendiser? En unge som er et sårbart aspeløv med pusteproblemer det ene øyeblikket, men som kan kræsje gjennom jordskorpen uten å ta skade i det andre? Som demonstrerer mer personlighet enn den gudeslaktende mursteinen med pappaskjegg jeg bes om å kontrollere?

Ja, jeg vet at det ikke ble direkte lovet at jeg skulle få hakke meg gjennom den norrøne rollebesetningen, men God of War som navn og serie bærer med seg visse faens konnotasjoner! Dette er tross alt en serie bygget på å drepe guder. Jeg får altså sette til livs kjeden av hendelser som fører til Ragnarok, men øyeblikket Tor dukker opp i sluttscenen, så går bildet i svart? Skal du virkelig dedikere brorparten av spillets dialog til å bygge opp og karakterisere Odin og Tor som maktsyke, forfyllede politikere, men nekte å levere? Åh, ja, nå husker jeg. Du skal jo bygge franchise.

Jeg burde vel være takknemlig. God of War er tross alt miljøvennlig og resirkulerer sitt eget innhold som et digitalt Fretex. Jeg får hakke meg gjennom de samme bossene med ulike LED-lys teipet til kroppen sin gjentatte ganger. Slåss mot de samme uinspirerte fiendene, veiledet av et universelt upålitelig kamera, som heller vil filme veggteksturene enn å fokusere på kampesteinen som kommer flyvende mot tømmerhoggerskjegget mitt.

All den nydelige grafikken kommer jo ikke av seg selv. Nydelige himmelbokser så langt øyet kan se. PS4-Pro's 4K oppløsning, som skildrer Kratos' brystvorter i 10.000p, siden det er så forbanna viktig. En så overdreven tiltro til det visuelle spetakkelet at spillet lett kunne forveksles med et JRPG. Jeg sitter og tvinner tomler mens Kratos får ha all moroa, før spillet våkner opp og lar meg delta, da gjennom magre Quick Time Events som er til utfordring hva å farge innenfor linjene er til grunnskolepensumet.

La oss heller ikke glemme at kameraarbeidet er kliss likt Uncharted 4 og The Last of Us, like banebrytende og inspirerende som misjonærstillingen. Dette er et Hollywood popkorn-spill hvor den eneste ringvirkningen var et støt av liv til en eks-Stargate skuespillers fettfattige karriere, hvis tidligere definerende rolle var «Mercenary Security #4» i The Dark Knight Rises.

Forhandling.

Jeg kan fortsatt komme meg ut av denne smellen. Det er ikke for sent. Kanskje jeg kan ta en telefon til Sony og forklare. «Nei, du skjønner det, John Kodera, CEO for Sony Interactive Entertainment. Det var ikke min feil. Jeg trodde jeg skulle få rive fiender i stykker med Kratos' varemerkede brutalitet, og lære nye ting om gudenes anatomi. Jeg var bare blitt lullet inn i en transe av Far Cry 5, og i et lite beruset øyeblikk trodde jeg at AAA-spill faktisk var verdt bryet igjen.»

Med den logikken burde jeg ringt Ubisoft og krevd pengene mine tilbake i stedet. «Nei, du skjønner det, Yves Guillemont, administrerende direktør hos Ubisoft Entertainment. Deres slu forretningstaktikk i form av et godt skrevet og veldesignet spill ga meg et lite flimmer av håp og kort øyeblikk av klarhet. Endelig kan jeg slutte å late som om jeg bryr meg om de lunkne pissdammene av indiespill, og ta min fortjente plass sammen med de andre i AAA-sola.»

Depresjon.

Glem det. Hvem er det jeg prøver å lure? Hvordan kan det jeg sier være verdt noe som helst når spillet er universelt godt mottatt? Tiere jevnt over hele linja. Som om denne velregisserte balletten kommer av trening fra en luguber russisk landslagstrener. Jeg fortjente å kaste bort de seks hundre kronene. Jeg lærer aldri. Hvilken rett har jeg til å kritisere spill og smak?

Jeg fortjener stormen av motgang som kommer etter denne tekstens publisering. De grove, uniforme marsjstegene av mine motstandere vil avskjedige denne teksten som den rabiate, hatretorikken den er. Den vil plukkes fra hverandre som fjær fra en død høne. Argumentene knuses som sandslottet til en lillebror. Følelser kan ikke motargumenteres. Jeg er ikke noe bedre, og vil neppe snakkes ut av synspunktet mitt. Jeg kan ikke være noe eksempel. Dette er bortkastet tid fordi vi er alle forskjellige.

Aksept.

Nei, vent.. Der har vi det. Det er svaret vårt! Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før? Folk har forskjellige preferanser og ambisjoner! God of War ønsker å ta avstand fra originalserien, som om den har fått et besøksforbud, og vise at Kratos har andre personlighetstrekk enn dedikert ateisme og raseri. Det er veldig mulig at det var noe personlighet der et øyeblikk. Hvor flott er det ikke å leve i et samfunn hvor vi kan ha slike ønsker?

Det spiller ingen rolle om Kratos' tilværelse fra forrige spill til nå er et eneste stort plotthull. Han innrømmer å ignorere konas insisterende babling om landets historie og styresett slik at han kan være publikums surrogatkarakter! Fordi folk liker sånt og det er helt greit! Det spiller ingen rolle om Chris Judge's fremføring og stemmeskuespill er like monotont som et triangel i et ødelagt headset. Et stemmebånd som høres ut som om det blir dratt nedover den gruslagte innkjørselen til Marcus Fenix og Matthew McConaughey's kollektiv! Det er helt fantastisk med slik sprek variasjon!

Det er helt greit at to unike riker i norrøn mytologi er fullstendig valgfrie i spillets fortelling. Hvis det funker for Mass Effect: Andromeda så funker det her. Det betyr ingenting at spillet konstant peker mot sine plotthull, men nekter å fylle dem inn. Som når dvergene reiser gjennom det sorte vakuumet mellom verdener. I mellomtiden er jeg nødt å velte et helt borettslag for å finne en brevpresse som skal forhindre at jeg går i oppløsning når jeg stikker tåa ned i det iskalde kosmoset.

Det er greit så lenge man er selvbevisst om det, og God of War er ingenting om ikke selvbevisst. Faktisk er det så selvbevisst at dets øyne er på tur bak i skallen for å gjengi Kratos' komplekse hjerne i crisp 4k! Vi er alle forskjellige, og for en kyniker som meg er det verdt å feire den fargesprakende variasjonen i sjelens amfiteater. Noen er nødt å like fantasiløst makkverk også, som er ironisk for et spill satt i en fiktiv setting. Takk for at du finnes, God of Bore!

HQ