Min tid i kongens klær (8 DTD edition)

Jeg har i skrivende stund vært inne i førsteganstjenesten i nesten et år og tenkte det kunne være morsomt å dele litt tanker rundt det. Som vernepliktig har jeg vært gjennom en del prøvelser som jeg aldri ville drømt at jeg kunne gjennomføre mens jeg ennå var sivil, jeg har også lært mye både om meg selv og generelt og så har jeg jo også fått en hel del venner fra ulike bakgrunner.

Ferden startet på et rekrutteringskontor der en kaptein bestemte at en noe uvillig sivilist skulle sendes på Luftforsvarets rekruttskole ved KNM Harald Haarfagre og bli en robust soldat som selv kongen ville felle en tåre i stolthet for. Planen gikk så som så og jeg endte da til slutt med den kanskje litt lite glamorøse stillingen vaktsoldat. Etter Vakt og Sikringskurset valgte jeg å bli stasjonært på Ørland Hovedflystasjon og bli en del av Baseforsvarsstridsgruppe (eller Force Protection på godt norsk)

Som V&S er selvfølgelig primæroppgaven forsvar av personell og materiell og da blir mye av tjenesten å sitte på vaktpost eller gå/kjøre patruljer, men vi tilbyr også støtte ved ulykker med førstehjelp og sikring av områder. Men vi har selvfølgelig opplevd mye kult; vi har f.eks. trent nærkamp og arrestasjonsteknikk, hatt MYE skyting, beretløp og kanskje det feteste av alt: SIBO/CQB (strid i bebygd område/close quarters combat).

Man lærer også en egen sjargong, man blir b.la raskt introdusert til konseptet "hat" og verbet "å hate" i rekrutten som enkelt nok brukes når noe er ubehagelig. Hat opptrer ofte i sammenheng med "mestring" når det er noe som skal mestres er det garantert mye hat involvert. Eksempel på hat kan være å sitte på observasjonspost i 2 timer mens det kryr av mygg og du ikke har sovet på flere timer eller beretløp ;)

I forsvaret har jeg ikke bare lært mye om pang pang, jeg har også lært en del om toleranse overfor andre. I forcen er man tett innpå hverandre hele tiden (spesielt i V&S da man er sammen fra man står opp til man legger seg) og da er det veldig viktig å tolerere og respektere hverandre. Jeg har i løpet av tjenesten fått mange venner som jeg aldri ville pratet med i det sivile liv fordi vi på overflaten er så ulike, men det viser seg at om man graver litt dypere finner man ofte en kjernekar i de fleste (dog hos noen må man grave DYPT). Man legger også veldig merke til de som gir **** og ikke er interessert i å dra sin del av lasset.

Men nå er min tid snart over, bare 8 Dager Til Dim!! Slutt på 12-timers vakter 2 uker i strekk, slutt på å bære vest og våpen, slutt på våpenpuss (det blir generelt fantastisk å bli kvitt den hersens HKen), slutt på romvask, slutt på å gå patruljer i alt mulig drittvær. Men det er likevel litt trist at jeg ikke skal gå vakt igjen, at jeg har gått min site hundepatrulje og stått min siste vaktpost. Det er jo også selvfølgelig trist å skilles fra alle de du har møtt over de siste månedene, man blir utrolig godt kjent når man bor så tett sammen.

Takker for at du leste denne noe rotete og usammenhengende bloggsaken, kommenter gjerne med egne erfaringer fra/om forsvaret eller forventninger du evt. har til en evt. førsteganstjeneste i en evt. fremtid.