En julefortelling

Som dere kanskje har fått med dere, har Jon Cato fra og med i dag tatt seg en drabelig ferie (eller pappapermisjon, om du vil) fra redaktørlivet, og har overlatt roret til meg for seks uker. Hele desember kommer jeg til å være alene på kontoret her, og det er med en blanding av kampvilje og panikk jeg nå sitter og ser over hva jeg skal få unnagjort i denne perioden. Det er som min fire måneders tutorial er over, og at jeg nå skal vise at jeg har lært noe.

Men jeg er vant til ilddåper. Da jeg i julen 2000 begynte i min aller første jobb i spillbransjen, som deltidsansatt i Akers Mic (hvor forøvrig Jon Cato også jobbet), hadde Playstation 2 nettopp blitt lansert, og vi var strengt tatt de eneste som hadde i lager. Etter noen få dager i jobben og et par timer bak kassa, bestemte sjefen min seg for å stikke ut og handle gaver, og ga meg full kontroll over spillavdelingen. Midt i rushtiden. 21 desember. Og han brukte nesten fire timer.

Det første som skjedde var at bankterminalen knelte, deretter kassasystemet. Køen var faktisk så lang at den strakk seg ut døra og ut på gata, og folk var utålmodige og stresset. Noe man gjerne er når man har utsatt julehandelen til tre dager før jul, og frykten for å ikke kunne levere en PS2 til familiens håpefulle avkom setter inn for alvor.

Etter å ha sendt en god slump frentetiske småbarnsforeldre i minibank på grunn av den sviktende bankterminalen, kom linja plutselig opp igjen, men systemet var fremdeles nede. Jeg måtte derfor føre opp samtlige salg for hånd, og etterpå punche dem inn manuelt. Kvitteringene ble også skrevet for hånd, selv om også stempelet var borte.

Hvis du kan for deg deg hvor irriterende det er å stå i en såpass lang kø og vente på service fra EN person, kan du bare tenke deg hvor hyggelig det er for de som etter hvert kom tilbake fra minibankene for å oppdage at terminalen var tilbake igang, og at de måtte stille seg bakerst i køen igjen. De som ikke hadde vært smarte nok til å holde av varer, vel og merke.

Men alt dette kaoset tvang meg til å fokusere, og jeg kom opp med midlertidige løsninger hele tiden, på tross av en ganske begrenset butikkerfaring. I løpet av noen av de mest intense timene i mitt liv utviklet det seg fra å føles som en panisk zombiefilm, med tusenvis av monstre som angrep fra alle kanter, til en slags sinnssyk zen-følelse hvor alt nesten virket som i sakte film. Det bevegde seg fra en dårlig runde med Left 4 Dead til en perfekt runde i Wipeout, om du skjønner hva jeg mener.

Vel, dette ble sykt mange ord, og jeg har full forståelse for de som for lengst har sluttet å lese. Poenget mitt er at det ofte er da motgangen står på som verst at man makter å ta seg sammen og yte det lille ekstra som trengs.

To uker etter Akers Mic-episoden ble jeg forresten tilbudt en fast stilling i kjeden som ansvarlig for en spill- og filmavdeling midt i Oslo sentrum. Deretter fulgte en ni år lang reise gjennom spillbransjen som til slutt førte til at jeg sitter her, klar for å ta denne utfordringen.

Bare svineinfluensaen holder seg unna...

tl;dr: Jeg tror det går bra, dette her.