Metallicas album - omtaler runde 2 - KEA

Metallica er et av - om ikke det - beste bandet jeg vet om. De har pumpet ut kvalitetsalbum etter kvalitetsalbum i over 25 år og ser ikke ut til å stoppe med det første. Dette bandet er antageligvis det bandet jeg har hørt mest på så langt i min musikklyttingskarriere. Utallige timer har blitt brukt på å behandle ørene mine med de mange behagelige notekombinasjonene Hetfield & Co. har produsert over deres 9 studioalbum.

Det er på grunn av mitt bunnløse enveis kjærlighetsforhold med Metallica at jeg har bestemt meg for å skrive anmeldelser av de 9 studioalbumene, en coverlåt-samling og de to konsertene jeg liker aller best. Jeg kommer mest sannsynligvis ikke til å ha et fast skjema, men jeg vil bli ferdig med denne omtale-serien før året er omme, i det minste. Med det ute av veien starter jeg opplegget med Metallicas første plate:

Kill 'Em All

Blant thrash-metal-fans er Metallica kjent som én av de "fire store" innen sjangeren. Sammen med Anthrax, Megadeth og Slayer var de på mange måter pionerer for thrash-metallen og store inspirasjonskilder til et sykt antall andre band og sjangrer. Hvorfor, kan en da spørre seg selv. Det mest åpenbare svaret er at dette var musikk man aldri hadde hørt før. Det nærmeste en kom denne typen musikk var 70-tallets metal og hard-rock. Thrashen tok formulaen man fant i disse sjangrene og skrudde opp farten. Det var ikke polert ned til den minste detalj, det var raskt og aggressivt og det hadde heseblesende soloer. Naturligvis var det også mainstreamen på den tiden ikke hadde hørt på, noe som gjør det litt lettere å være rebelsk over. Kill 'Em All ble sluppet den 29. juli 1983. Jeg synes at dette albumet er det dårligste av de fire første, som mange anser som de beste.
Hovedgrunnen til at jeg ikke liker dette albumet så godt ligger mye i lyden. Jeg er en evig tilhenger av en ganske tjukk lydmiks der alle band-medlemmene får vist fram sitt respektable instrument i alle aspekter. Kill 'Em All oppnår dette til en viss grad, men det blir aldri helt tilfredstillende. Alle instrumentene høres godt (selv bassen er veldig tydelig) og trommene har en viss trøkk til seg, men det er noe jeg ikke klarer å fordøye med lyden på dette albumet. Det kan være at gitaren kan være avskyelig høy til tider, eller at vokalen ikke er den peneste - ikke det at vokalen i thrash-metal skal være pen, men den er altså litt for "skarp" for min del.

Til tross for en tidvis dårlig lyd så er det flust med gode riff gjennom hele albumet. Fra utrolig simple, men effektive "Whiplash" til ikoniske "Seek and Destroy" så er det endel gode riff. Mange av riffene vil i dag virke som klisjéer innen sjangeren sin, men det er ironisk nok fordi Metallica var med på å pionere denne måten å spille på. Det er soloer på samtlige sanger og det er faktisk en sang som er en solo. Variasjonen på de forskjellige soloene er gode: sangene går sømløst mellom riffingen og soloene. Det er noen svakere sanger spredt rundt på albumet, men nivået er ganske høyt når man tar det som en helhet.

Kill 'Em All er et av de tidligste albumene innen sin sjanger og det merkes. Man har kommet mye lengre i thrash enn det man får servert i dette debutalbumet, men det har tålt tidens tann rimelig bra, med unntak av lyden som er skuffende til tider.

Karakter: 7/10 eller terningkast 4