Norsk
Mine ti favorittspill II. 05-01

Mine ti favorittspill II. 05-01

Skrevet av Predator den 20 november 2016 klokken 11:37

05. Donkey Kong Country 2: Diddy's Kong Quest (Rare, 1995)
"I'd sort out old K. Rool for you real quick, but I'd be spoiling the limited fun you're trying to get out of this shoddy product!"

Når det kommer til platformers i 2D, blir det ikke bedre enn Donkey Kong Country 2, Rare sin magiske oppfølger til originalen. På sin tid var det et grafisk vidunder som virkelig demonstrerte kreftene til Nintendos supre konsoll, men det er i det store og det hele det briljante brettdesignet, den tunge vanskelighetsgraden og musikken, som står den dag i dag som den beste originale musikken i noe som helst spill, hvis undertegnede blir spurt, som gjør spillet til det femte beste spillet laget.

Donkey Kong Country 2 er en reise. Mens den unge apen Diddy og hans venn Dixie må redde tittelkarakteren som har blitt bortført, blir et stort, variert galleri av landskap utforsket, som piratskip, hjemsøkte skoger, svamper, og mye mer. I motsetning til for eksempel Super Mario World, som ble skrevet om tidligere, er Donkey Kong Country 2 mer rett frem og ikke like hemmelighetsfullt, men det er også mye tregere. Du føler at Diddy og Dixie, som begge kan styres, har mye mer tyngde enn den tjukke rørleggeren - ironisk nok - og hoppene må dermed ha mer presisjon. Det er to forskjellige stiler på samme sjanger, men det er Donkey Kong Country 2 sin roligere, mer metodiske tilnærmelse til hopp og bevegelse som appellerer til meg mer. I tillegg har lydbildet mye å si - jeg har ikke hørt musikk som har imponert meg like mye som dette i videospillsammenheng - David Wise slapp virkelig kreativiteten og fantasien løs og har skapt en lang rekke med fantastiske låter som passer brettene og stemningen perfekt. Når du hopper mellom spisse og farlige tornekratt med mesterverket «Stickerbrush Symphony» spillende i bakgrunnen, kan du banne på at du da opplever den vakreste sammensveisingen av gameplay, atmosfære og musikk du noensinne kommer til å oppleve. Når det kommer til spill jeg husker fra barndommen min, blir det ikke mye kjærligere enn dette.

04. Pokémon Gold (Game Freak, 1999)
«It's like my Rattata is in the top percentage of all Rattata."

Asiatiske, runde-baserte rollespill er aldri noe som jeg personlig har falt for, men pussig nok er fjerdeplassen nettopp det. Pokémon Gold er personlig veldig viktig for meg, da det er det første spillet jeg har noen som helst hukommelse av å spille, men det er ikke bare derfor spillet kaprer en så høy plassering. Gold er rett og slett det perfekte eksemplet på runde-baserte, kryptiske spillopplevelser som konstant holder deg investert i hva du opplever. Det er en magisk reise med utallige timer solid underholdning, og følelsen av progresjon er nydelig. Det er en så organisk, god prosess som føles veldig naturlig og ikke for raskt. Vanskelighetskurven er rett og slett perfekt, da spillet gradvis mer vanskeligere og komplisert i takt med dine egne ferdigheter som utvikles.

Pokémon-designet har alltid handlet om smak og behag, for alle spillere, men den sjarmerende samlingen med kreasjoner du får servert i Gold er mine personlige favoritter. Fra Totodile til Ho-Oh, det er rett og slett ingen av de mange dyrene som føles unødvendige eller utdatert. Den største genistreken Game Freak kokte opp med Pokémon Gold kommer dog halvveis ut i spillet; når du har blitt den beste treneren i landet, som føles som en naturlig slutt, får du plutselig vite om at du kan reise til landet vi kjenner fra de forrige spillene i serien; Red og Blue. Nye oppdrag, nye trenere, nye, kjente Pokémon, og et nytt eventyr. Pokémon Gold var mye for pengene, og det er fremdeles det dominerende spillet i serien. Ingen andre Pokémon-spill har kommet nære med å matche Gold - og Silver</i> - sin lengde, kreativitet, lydspor, designvalg, og generelle minner.

Det er det fremste i sitt felt, og det beste håndholdte spillet undertegnede har opplevd.

03. Shadow of the Colossus (Team Ico, 2005)
"The anger of the sleeping giant shatters the earth..."

Måten du beveger deg gjennom store, mektige landskap som samtidig er helt tomt for noe som helst form for liv eller befolkning på i Shadow of the Colossus kan noen ganger virke mer som et ekspresjonistisk kunstverk enn et videospill. Dette spillet er tynt på karakterer og dialog, og fokuserer heller på den emosjonelle resonansen du som spiller får av å kjenne ensomhet. Det er det spillet håndterer best, ved siden av de voldsomme, episke slagene mot kolossene, selvsagt. Når du og hesten din vandrer stille langs en liten, trang sti, med fjell som tårner over deg og kun hører lyden av hestens fotskritt, kjenner du en ensomhet som det er vanskelig for mange andre kulturelle medium å skape. Du er helt alene i Shadow of the Colossus, og det er det som lager den unike stemningen.

Formelen for hvordan du spiller er det samme fra start til slutt - bruker lys til å lete deg gjennom et tomt, stille landskap for å finne en koloss. Etter en stor, nervepirrende kamp blir kolossen drept, og du gjentar denne prosessen til spillet er slutt. Det høres simpelt ut, og det er det - på papiret. Likevel føles det aldri simpelt når utforsker dette mystiske landet. Og det føles hvertfall ikke simpelt når du ser en stor skikkelse som du nå må befinne deg i å kjempe mot. Hver koloss er som en gåte - du må studere væremåten, prøve ut forskjellige strategier, og bruke taktiske grep for å klare å overmanne disse fiendene. Mens spillet ofte er uten noe som helst form for musikk mens du reiser til disse kolossene, får du servert storslagen orkestermusikk laget spesifikt for dette spillet mens du kjemper mot dem. Kontrastene er stor, og opplevelsen er magisk.

I tillegg er spillet både ubehagelig og tankevekkende. Ofte gjør ikke kolossene deg noe før du angriper deg dem, og kampene fra deres del blir bare selvforsvar. Gjør du det rette ved å drepe disse skapningene, eller tar du fra det lille dette landet har igjen av liv? Uansett hva slags svar du kommer frem til, er det ikke til å unngå at Shadow of the Colossus var et av de definitive spillene til PlayStation 2 - og etter min mening det aller beste.

02. The Elder Scrolls IV: Oblivion (Bethesda Game Studios, 2006)
"What is the color of night?"

Sola blinder nesten øynene, og etter en lang periode tilbrakt i kloakken får man se det enorme landskapet som venter på deg. Store trær, øyer, ruiner. Fugler kvitrer, og vakker musikk høres i bakgrunnen. Cyrodiil er stort, og hva du vil gjøre, er opp til deg. Dette øyeblikket er fremdeles det beste minnet jeg har opplevd i spillsammenheng. Det er som om landskapet inviterer deg til å oppleve alt det har å tilby, og bare én enkel utsikt er nok for å forstå at det er mye å få med seg. Oblivion har på en simpel måte allerede klart å fange spilleren med sin innbydende, vakre verden.

Det er over 10 år siden Oblivion ble lansert, og spillet viser sin alder. Vi lever i en verden hvor CD Projekt RED har satt den nye standarden for vestlige rollespill med The Witcher-serien, og det kommer tilsynelatende nye rollespill hver uke for et sultent marked. Til og med en oppfølger til Oblivion har blitt lansert - Skyrim. Likevel har Oblivion en sjarm og en holdbarhet som overlever tidens tann. Når man dykker ned i Oblivionsin verden, finner du materiale som holder deg opptatt i hundrevis av timer, og mye av det som gjør spillet så veldig spesielt for meg er nettopp hvordan du selv kan disponere tiden din på veldig meningsfulle måter, hva enn det er. Det er mange rollespill om dagen som har systemer man rett og slett ikke trenger, eller gidder, å sette seg inn i, og det er et problem. Dette er aldri tilfellet med Oblivion. Alt du gjør føles, i mangel av bedre ord, avslappende å holde på med. Verken du utforsker, leser bøker, gjør ett av de veldig mange spennende sideoppdragene, blir medlem i forskjellige grupper og lærer om deres tro og deres væremåter, setter deg inn i forskjellige magisystemer og alkymi, snakker med forskjellige innbyggere, alle som har noe å si - alt her har relevans, og det skaper en beroligende effekt som igjen skaper den mest tilfredsstillende rollespillopplevelsen jeg har hatt.

The Elder Scrolls IV er et spill hvor spilleglede verdsettes over dype systemer og kronglete menyer. Det er et spill hvor de små historiene er like viktige som de større. De beste opplevelsene du får av Oblivion er de du får av å engasjere deg i alt landskapet har å tilby, både i og utenfor byer. Det er enkelt å overse et spill som nå har blitt 10 år gammelt, men det er et spill som fremdeles fortjener å bli spilt, da det tilbyr noen av de beste historiene og sideoppdragene i hvilket som helst rollespill, og det er derfor jeg holder det så høyt. Det hjelper selvsagt at musikken er hårreisende vakker, utvalget av utstyr er variert, og fiendegalleriet er spennende og kreativt. Det er snakk om marginer at dette spillet ikke er høyere.

01. The Last of Us (Naughty Dog, 2013)
"So don't tell me I would be safer with someone else, because the truth is I would just be more scared."

Etter at rulleteksten angrep skjermen da jeg var ferdig med The Last of Us, visste jeg at jeg nettopp hadde oppdaget et spill av en slik utrolig kvalitet at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å føle noe lignende igjen. Konseptet med en «post-spill-depresjon» er noe jeg aldri personlig kjente på før The Last of Us, da det faktisk var så bra at andre spill jeg spilte umiddelbart etter føltes bare dårlig og ikke det samme. Det er der Naughty Dog la skalaen med The Last of Us. Det er spill som er laget med ytterste omhu og omtenksomhet, og resultatet er et spill som er bedre enn noe annet jeg har opplevd.

Det er vanskelig å holde seg noenlunde kort da jeg begynner å snakke om The Last of Us. Naughty Dog er den fremste utvikleren i industrien nå, og de beviste virkelig hvorfor med deres første IP siden 2007's Uncharted: Drake's Fortune, en følsom, menneskelig, emosjonell reise satt mot et tragisk, dystert bakteppe; et USA i ruiner. Designet på verdenen rundt deg er overlegent, lydbildet er tonet ned og passer stemningen perfekt, og atmosfæren skaper en særdeles overbevisende framstilling av en pandemi sine ettereffekter. Måten du kjemper mot andre overlevende på, samt de infiserte menneskene som ikke blir framstilt som blodtørstige monstre, men snarere torturerte mennesker som rett og slett ikke klarer å kjempe imot instinktene sine - alt er av øverste hylle. Det er ikke et spill hvor det å drepe fiender blir trivielt og enkelt. Du føler vekten av hvert drap. Du føler at du selv er et moralsk spørsmålstegn. Det skaper en uhyggelig og tankevekkende stemning som er helt unik.

Det har også en hel rekke med interessante systemer og designvalg som gjør at spillet alltid føles spennende. Naughty Dog lar spillet virkelig føles post-apokalyptisk - du må gjøre taktiske valg i alle kamper for å spare ammunisjon, som man definitivt må være sparsommelig med, for eksempel. Når du lager deg bomber, førstehjelpsutstyr også videre, stopper ikke spillet, så det legger til enda mer spenning under alle kamper. Det er også lagt til en stor mengde med ting du kan samle på, som for eksempel brev og notater skrevet av mennesker du aldri møter, som gjør verdenen enda mer rik og troverdig. Det er rett og slett ingenting i dette spillet jeg føler burde vært annerledes.

Likevel er det dynamikken mellom hovedpersonene Joel og Ellie som gjør dette spillet så bra som det faktisk er. Blant all den grove volden, de skumle møtene med de infiserte, og den store, fortapte verden rundt deg, har ikke Naughty Dog glemt å la deres forhold føles genuint og naturlig. Du bryr deg om dem på en måte man sjelden gjør, og føler virkelig med dem i deres vanskeligheter. Dialogen er treffsikker, og karakterutviklingen er organisk og overbevisende. The Last of Us er et spill med veldig mange kvaliteter og øyeblikk, men det er denne dynamikken som gjør at spillet blir løftet til mer enn bare et spill; det er en av de vakreste historiene fortalt i noe som helst medium.

The Last of Us er oppløftende, hjerteknusende, skummelt, morsomt, rørende, intenst, voldsomt og dystert. Det er det beste spillet jeg har spilt.

Hvordan ville deres lister sett ut?

HQ