Tanker om "La La Land"

Damien Chazelle har på kort tid blitt et navn verdt å huske, en filmskaper med en lidenskapelig kjærlighet for det kulturelle; film, musikk, dans, også videre. Han har ikke laget mange filmer, snarere tvert imot; hans første film ble lansert i 2009, het Guy and Madeline on a Park Bench, og som til tross for suksessfulle visninger på diverse festivaler, gikk hus og forbi for et globalt publikum. I 2014 kom hans andre film, Whiplash, på scenen, og det med et mektig stort brak. Whiplash, en av dette tiårets store, store filmer, er et mesterverk som viser intensiteten og presset med å være i et stort jazzband. Filmen er mer voldsom og frenetisk enn mange actionfilmer, og sementerte Chazelle som et stort talent. Likevel er den naturlige tvilen der; hadde han nådd sitt potensial før han fylte 30? Var dette hans første, men samtidig siste mesterverk? Jeg var derfor utrolig spent på hans tredje prosjekt - La La Land, som skiller seg drastisk ut fra hans forrige. Dette er en full-blods musikal. En musikal om det å våge å drømme. En feiring av livet samtidig som den viser hvor kjipt det kan være, pakket inn i en vakker, jazzfylt historie om to mennesker som finner hverandre midt i livets store prøvelse - nemlig å oppfylle sine drømmer.

La meg bare få en ting klart umiddelbart; La La Land er nok et mesterverk signert Damien Chazelle. Alle kreative valg, fra det tunge musikalske fokuset på jazz, koreografien under de store dansesekvensene, de fargerike bildene som konstant fenger øyet, karakteriseringen av de to hovedpersonene, historien som portretterer så mye jeg selv verdsetter i livet, og det perfekte bakteppet i solfylte Los Angeles, en by jeg selv har bodd i og opplevd hvor kulturell, men samtidig hvor nådeløs og konkurranseinnstilt den er. Alt klaffer. Jeg ble sittende med munnen åpen mye av tiden, i ren, skjær begeistring for hva som utfoldet seg foran meg.

Dette er filmen som minner meg på hvorfor film er et såpass vidunderlig medium, da den føltes rett og slett skreddersydd for meg, spesielt siden jeg selv er en aspirerende skuespiller, men alt annet også føltes spesielt tilrettelagt for meg; jeg elsker musikaler, og den gleden filmen og karakterene har for livet i seg selv, hvor vakkert det kan være - det er noe jeg kan relatere meg til. Likevel er det en stor utfordring å balansere alt en musikal krever; fengende karakterer, en historie som ikke blir druknet i overdådige musikksekvenser, og ikke minst sanger, koreografi og gode kreative valg som gjør at det ikke føles som en unødvendig svekkelse, men som det motsatte. Jeg føler musikaler generelt er bedre egnet på teater enn gjennom film, men heldigvis viser La La Land at musikaler har sin plass på film, da den balanserer alle disse elementene på mesterlig vis, og er laget med en selvtillit og en lidenskap som er vanskelig å ikke beundre. Og tematikken og historien blir naturlig styrket av all dansingen og syngingen som foregår, og det føles så naturlig.

«Vakker» er ordet jeg ville brukt for å beskrive La La Land, og den beskrivelsen skinner gjennom på flere vis. Det visuelle, først og fremst. Den er rett og slett nydelig å se på, med en fargepalett full av sterke farger som skinner mest når filmen er på sitt mest høylytte, som for eksempel under de største dansesekvensene. Flotte, fargerike kostymer og kjoler og spesielt omgivelsene viser hvor musikal på film kan gå der musikal i teater ikke kan gå, og de kreative valgene Chazelle har gjort, som å blande inn naturlig vakre elementer som for eksempel stjernehimmelen, gjør at hele filmen har et estetisk vakkert utseende, men uten at det blir for overdådig. Filmen glemmer aldri å putte karakterene i fokus, og musikken og de vakre visuelle bildene underbygger disse og ikke noe annet. Men fargene og lyssettingen blir brukt til stor suksess når filmen er på sitt mest nedstemte og roligste også, og da blir naturlige elementer som gatelys, måneskinn virkemidler som også setter et perfekt bilde til stemningen karakterene finner seg i. Og alle sangene, fra de største til de minste, er godt komponerte med en flott lyrikk som ikke bare føles riktig for hovedpersonene Sebastian og Mia, men også byen Los Angeles, som fungerer som en karakter i seg selv. Som nevnt tidligere er jazz den perfekte musikkform til å akkompagnere historien og karakterene, og øyeblikk hvor karakterer bryter ut i steppdans satt til fengende jazz gir filmen den klassiske gleden en musikal skal gi.

Kjernen i filmen er selvfølgelig Sebastian og Mia, og Ryan Gosling og Emma Stone leverer suverene fremførelser som to drømmere som bærer hverandre gjennom søkingen etter sine største mål i livet. Deres kjemi er til og ta og føle på, og de tilføyer filmen den humoren, gleden, og sorgen som trengs for å holde seg interessant. Jeg ville ikke definert filmen som en kjærlighetsfilm dog, selv om deres forhold er i størst fokus. Dette er en film om å våge å drømme, som nevnt tidligere, og om hvor vanskelig og gledelig det kan være på samme tid. Filmen blander sterke følelser gjennom sang og dialog, enten de være seg triste eller glade, og balansen føles veldig naturlig, mye takket være tilstedeværelsen til Gosling og Stone.

Jeg er takknemlig for at denne filmen ble laget. Den har en utstråling og en sjarm som hele tiden fanget meg og gav meg et glis rundt munnen, og det er på et vis det sterkeste komplimentet jeg kan gi den. Alle aspekter av den bringes sammen til en kompakt pakke som oser av magisk, pur glede for mediumet, men også livet i seg selv. Det er en film som feirer dette vidunderlige, finurlige, mystiske, triste, magiske livet vi alle lever, og selv om det ikke er enkelt, og vil definitivt virke som om det jobber imot oss noen ganger, kan man finne lykke i å vite at det er musikk og det kulturelle som gjør oss menneskelige. Og denne filmen viser dette. Denne filmen feirer det. Selv om midtpartiet i filmen ikke er like sterkt som den sprudlende åpningen og det fenomenale sluttpartiet, tar ikke det vekk noe av filmens momentum. Den inviterer deg med på en feiring av den primitive gleden man finner gjennom å bevege hoftene til musikk eller å finne en person man kan miste seg selv i gjennom alt dette presset man opplever mens man jager etter det målet man har satt seg.

La La Land fikk meg til å le, den gav meg tårer i øynene, den fikk meg til å stirre på skjermen i ren beundring av karakterene, det estetiske, musikken, de kreative valgene Chazelle tok. Men mest av alt fikk den meg til å gå ut av kinosalen, ta på musikk jeg nettopp hadde hørt, og danse bortover gata mens jeg tenkte over hvor herlig livet kan være.

La La Land er et mesterverk.

10/10